I wanted to lend you my hand..

It´s a new world

2011-08-23T13:28:00.000-07:00

It´s a new life!

For å sitere Bryan Adams´flotte sang. It´s a life with the beating of two hearts, for å sitere min egen lille strofe.

Jeg er gift. I´m someones wife. Lite rått! Lite inne på bloggen for tida (no need to say, ey?)

To get married is a dream I´ve never dreamt. But music can´t keep you warm at night, or give you a hug when you´re sad or wipe your tears away.

Kjære Jujo

2011-02-16T08:46:00.000-08:00

4. februar 2011. Årets dag so far:

Jeg ble FORLOVA!!! Det er helt amazing. Gleder meg til å være meg selv i dobbelt format. Oo, deep..

FOR en fantastisk familie jeg gifter meg til!! O glede stor :)

Gud velsigner meg rikt og godt.. Jeg er så takknemlig at jeg sprekker..

Å være kreativ

2011-01-31T04:14:00.000-08:00

fremfor systematisert

å være følende

fremfor følelsesløs

å være seende

fremfor blind

å være lyttende

fremfor døv

å være klagende

fremfor likegyldig

å være sint

fremfor oppgitt

å snakke om DET
hva enn DET er

å være sørgende

fremfor unnvikende

å være ekte

fremfor å pynte på sannheten

å være hel

fremfor å være mange forskjellige, alt etter hvem jeg snakker med

å være sann
å tenke høyt

å grine høyere

å le enda høyere

å velsigne dagen

å legge meg selv i Pappas hender

å legge hver bit av meg selv i hans hender

er begynnelsen på fortsettelsen av et liv

det begynner å ligne en bønn, dette livet her

Ensom tosom tre som seiler

2011-01-20T02:20:00.000-08:00

De sitter alene, de to musketerer

De deler en dram og sjarmerer

Kvinnen som går sakte forbi

Hun har ikke dårlig tid

Hun skal møte sin mann på hjørnet

Og hvis hun er sen, vil han tørne

Hun vet det godt og lar ham vente

For her er det en som har kalt henne “jente”

Det er lenge siden hun har hørt det ordet

Hun har ikke hørt det siden før hun ble hore

Hun stopper og møter diskrè

Det blikket som gir henne fred

Han er sliten og værbitt i hammen

Hun nikker og tar imot drammen

Hun setter seg ned ved hans side

Han sier “det var jammen på tide

Nå har jeg prøvd å nå deg mange dager
Jeg har sett du har lite på lager

Av både glede, penger og fred

Og det er lite jeg kan gjøre no’ med

Men jeg husker da du var liten

Da du løp rundt i skogen til du ble sliten

Og jeg bar deg hjem til din mor

Vær snill og tro meg, det er sanne ord”

Hun setter blikket forskrekket i ham

Han venter på slag og styrter enda en dram

Hun reiser seg brått og blir svimmel

Før det står klart som en stjernehimmel

Her er han igjen, hennes eneste ene

Han som lot henne være tilbake alene

Så rart å møte ham slik

Hun trodde hun måtte vente til hun så hans lik

Igjen kjenner hun sevjeduft mot naken hud

Hun kjente seg aldri nærmere Gud

Enn da hun klatret øverst i grana der ute

Den som hun lot som var skute

“Jeg trodde det skulle bli bedre her inne

Hvor menn lever livet og elsker sin kvinne

Men kjære, jeg lot meg visst lure

Det er ikke varmere, dette skuret

Kan du tilgi meg for at jeg ikke etterlot spor

Og lot deg være alene med mor?”

Han tørker en tåre før han tilføyer:

“Du fortjente bedre enn en udugelig skøyer”

Musketer nummer to sitter bare og måper:

“Nå tror jeg deg, gammer’n, jeg vet hva du håper

At hun skal ta ditt ord for sant

Men du må gi henne det du eier i pant”

Musketer nummer en roter nedi sin lomme

Han har ikke glemt, han visste dagen ville komme

Da hans datter skulle få sin del

Av det lille han har tatt vare på av sin sjel

Varsomt holder han rundt en liten figur

Den er knapt større enn et lite ur

Men hun ser klart i hans skjelvende hender

En gallion som har vært ved jordens ender

Hun rekker frem hånden og rører hans hud

Så møtes to hjerter i blikket til Gud

Han, med sitt i hånden

Hun, med kampen i ånden

Hun knuger figuren som en livsline

Hun føler seg åtte, hun føler seg Kine

Det er lenge siden hun har vært i havn

Og her sitter han som ga henne navn

Hun hadde planlagt å hate ham alltid

Men savnet tok over, det tok for lang tid

Å hate noen så lenge

Og hennes hjerte truet med å krenge

“Hvis du ønsker å bli kjent med meg på ny

Så er adressen min i utkanten av denne by

Jeg inviterer deg herved

Om du vil ta med din venn, kan han også være med

Det har tross alt gått noen år

Du forlot meg jo ikke i går

Jeg har savnet deg hele mitt liv, far,

Men Herren gir visst og Herren tar

Nå har jeg fått deg tilbake

Og du har til og med tatt vare på min make”

Hun fisker opp fra vesken sin

En figur så nett og liten og fin

Så fint

2010-12-27T08:12:00.000-08:00

å være breddfull av glede, av fryd som renner over
å være bærer av et hjerte som smiler selv når det sover

å være proppfull av undring, stum av beundring
over glimt av Kjærlighet i en verden full av plyndring

å være tilfreds med å være den jeg er
akkurat passe liten, akkurat passe nær

å være åpen for å bli kjent med nytt og nye
sider med meg selv, sider jeg ikke har snakket med så mye

å forstå hva som menes med ekte og ærlig og vakker og helt
og bli mer fremmed for ordene ikke og aldri og halvt og delt

å være i et hus og høre vakkert pianospill fra en lun og varm stue
og sitte på loftet, titte på stjerner, se havet utenfor og nyte skuet

å være elsket for den jeg er,
jeg har visst alltid vært her..!

Lille barn

2010-12-23T07:16:00.000-08:00

som ikke er et lite barn lenger, hvordan ser du ut?

Lille barn som ikke er et lite barn lenger, hvordan er det å være deg?

Lille barn som ikke er et barn lenger, er du en mektig kriger med sverd i hånden eller er du en bror som hører på meg når ingen andre har tid?

Lille barn som ikke er et lite barn lenger, fryser du av og til ennå?

Lille barn som ikke er et barn lenger, lever du ennå selv om jeg ikke kan se deg?

Lille barn som ikke er et barn lenger, hva tenker du om julen?

Lille barn som ikke er et barn lenger, kjenner du meg?

Lille barn som ikke er et barn lenger.. takk for at du ble født.. og døde.. og knuste døden..

Du er helt rå..

Gratulerer

2010-12-08T06:10:00.000-08:00

med å se tvers igjennom meg

med å være den som holder hjertet mitt med varsomme hender

med å være den beste lytteren jeg har møtt

med å være den jeg liker aller best å danse gjennom byen med

med å være den kjekkeste mannen jeg vet om

tusen ganger med å ha vunnet hjertet mitt (hvilken bragd!!)

med perfekt dybde, høyde, bredde, lengde, vidde og tålmodighet - og de

med å få meg til å føle meg uovervinnelig

med å fange oppmerksomheten min gang på gang

med å få meg til å le

med god humor!

med meg ;)

med å kjenne Kjærligheten selv...

1.Kor.13,8 - let's go for it, shall we?

Det skrevne ordet

2010-12-03T03:21:00.000-08:00

hvorfor er ord som blir sagt og ord som blir skrevet så forskjellige?

jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at enkelte ting jeg skriver ville jeg aldri sagt høyt

enten fordi jeg ikke våger

eller fordi jeg ikke vil

eller fordi jeg ikke vinner

fordi jeg ikke får det til?

noen ord er harde som stein

det kjennes ut som de kan knuse hvert bein

andre ord er myke som fjær

de ville aldri tråkket på ømme tær

sagte ord svever avågrde i vinden

du glemmer dem like lett som du hørte dem

du husker avtrykket av dem

men du kan ikke gjenskape akkurat den samme opplevelsen av hva det skapte i deg da du hørte det aller første gangen

skrevne ord kan du se tilbake på

du kan lese dem til du blir gul og blå

du kan lese dem baklengs, du kan skrive dem på ny

du kan ta dem med deg hvis du flytter til en ny by

ord som blir sagt er ord som blir skrevet

bare usynlige

ord som blir skrevet er ord som blir sagt

bare med penn

hva med å være et fint ord noen tar i sin munn når de snakker om deg?

hva med å være det?

I am my beloved's...

2010-11-16T16:48:00.001-08:00

..and he is mine...

Silje + Idar
8/11/10

ordspråkene 27,19

"Mor! Mor! Jeg har funnet det!"

2010-11-04T04:55:00.000-07:00

"Hva snakker du om, jenta mi?"

"Jeg har funnet hjertet mitt!"

"Har du ikke alltid hatt et hjerte?"

"Joo.. men nå har jeg funnet det også!"

"Har du noen gang mistet det?"

"Neei.. eller.. vet ikke.. Jeg har iallfall ikke alltid kjent det så godt.. Men nå kjenner jeg det!"

"Har dere vært fremmede for hverandre, du og hjertet ditt?"

"Ja, kanskje litt.. men ikke nå lenger!"

"Hva mener du, lille venn?"

"Mooor.. Forstår du ikke? Som ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, slik kjenner mennesket
sitt hjerte igjen i et annet."

"Å ja, er det det som har hendt! Hvordan ser det ut da?"

"Jeg vet ikke helt.. men det ser kanskje ut sånn som oss..?"

"Oss?"

"Ja.. sånn som han som kjenner igjen sitt eget hjerte i mitt..."

"..ja, kanskje det."

Jeg ville bare gi ham et smil...

2010-10-29T05:12:00.000-07:00

Jeg så en gutt på butikken rett etter at jeg flytta til byen. Han hadde solgt gatemagasinet de rusavhengige selger. Hadde akkurat fått nok penger til en Red Bull. Han møtte ikke blikket mitt da jeg prøvde å smile til ham. Han møtte ingen blikk.

Han streifa forbi meg, bort til kjøleskapet, lette etter passende menge mynter i hånda og fiska ut en Red Bull, trippa lett da han sto i kassa, halvåpen munn, flakkende blikk, magasinene i veska over skuldra, skynder seg ut, møter ingen blikk, nistirrer i gulvet, jeg vet ikke om han engang ensa at han nesten gikk meg ned.

Jeg ville bare smile til ham... Si "hei, menneske, jeg ser deg altså" med øynene mine. Men han så ned. Han prøver så godt han kan, å bli rusfri på egenhånd, ikke gi etter for suget, ikke ta det skuddet, ikke oppsøke feil folk, kjøper heller en Red Bull -"vær så snill, kjære Gud, la den døyve litt av suget" -, møter ingen blikk fordi han ikke regner med at noen vil møte blikket hans om han hevet hodet sitt.

Jeg ville bare smile til ham...

Status update

2010-10-08T06:57:00.000-07:00

Man vet det har gått lang tid når man må blogge om statusoppdateringer. Men jeg har da altså også en del oppdateringer å blogge om. Syns jeg selv. Syns du?

Jeg har tatt et pauseår fra journalistikk-studiene i Kristiansand og dette er noe av det jeg gjør dette året:

Jeg har flyttet inn i et kollektiv med to grepa karer, en norsk og en engelsk. Det er awesome.

Jeg har opprettet et firma; Someone's Music. Det er awesome.
Jeg holder på å trykke opp en konsert-dvd som skal selges for ca 150kr stk. Den er awesome.

Jeg har begynt å jobbe som vikar i barnehage, skal være vikar på barneskole og er servitør o.l på hotell. Det er awesome.

Jeg har begynt å be for barnehagen i mitt hjerte og får komme og betjene med mine blesse-skills (er det et ord?) to selvvalgte timer i uka. Det er awesome.

Jeg har ansvar for bønnerommet i kjerka mi (bedehuskirken.no) to dager i uka, samt at jeg skriver i menighetsbladet Bevegelse og får intervjue alle de kuleste folka. Det er awesome.

I teorien skal jeg skrive litt for Damaris Norge (kultur sett fra et Jesusperspektiv). Hvis det blir noe av, så blir det awesome.
Jeg er med i a-larm, Rogalands "røde tråd innen rusomsorg", som jeg liker å kalle det. Det er awesome.
Jeg elsker Jesus. Det er awesome.

Jeg har her i disse forskjellige statusoppdateringene blitt kjent med flere nye ansikter og menneskene bak dem, jeg har blitt kjent med nye mennesker med helt andre historier og bakgrunner enn meg selv, jeg lærer meg selv bedre og bedre å kjenne ettersom dagene skrider frem, jeg liker tanken på at jeg aldri blir utlært og jeg trives med lys og blomster rundt meg. Menneskene i livet mitt utgjør det mest awesomme med det hele.

Livet mitt er helt awesome for tida.

Hvis du syns jeg har glemt noe, feel free til å anbefale meg om å slenge det inn på lista. Smiley.

God tur, Peter.

2010-09-09T05:22:00.000-07:00

He's leaving his life behind, a little scared of what he might find
But more afraid to say no to his Saviour

His heart is trembling, it's longing for the King

He wants to know his heart's Creator more

He's living from the inside out, what he feels, he'll say out loud
while wearing his humbled heart on his sleeve
He's asking for the simple truth, already with a past from his youth,

and it gets harder ev'ry time he's about to leave

He stands alone with a broken heart, giving it to You

He's asking You to hold it while You're making him a new

His heart is a piece of art, ev'rything but set apart

from the One who made and loves his very soul

It's carved out from a white stone, once he was alone,

but he'll never be forgotten by the One who calls him his own

He stands alone with a broken heart, giving it to You

He's asking you to hold it while You're making him a new

If he had known just how I look at him
If love was an ocean, he would surely know how to swim

His heart is trembling, it's longing for the King

He wants to know his heart's Creator more

He stands alone in a world of doubt, but even at his worst,
he's not that bad, but what comes to mind, is

that You loved him first...

All The Trees Of The Field Will Clap Their Hands

2010-08-29T07:30:00.000-07:00

If I am alive this time next year, will I have arrived in time to share?
Mine is about as good this far
I'm still applied to what you are
And I am joining all my thoughts to you
And I'm preparing every part for you

And I heard from the trees a great parade
And I heard from the hills a band was made
Will I be invited to the sound?
Will I be a part of what you've made?
And I am throwing all my thoughts away
And I'm destroying every bet I've made
And I am joining all my thoughts to you
And I'm preparing every part for you

- Sufjan Stevens. I'm just lovin' it.

En aldri så liten reisepost.

2010-07-15T10:18:00.000-07:00

Kæbenhavn, Danmark.

Denne posten blir en bildeløs opplevelse, dessverre, men hadde jeg tatt bilder, hadde jeg nok ikke klar å velge hvilket å bruke uansett. Trolig Sara, som jeg beskriver litt senere. Jeg vil gå litt nærmere inn på èn bestemt opplevelse som har satt mest spor, til og med mer enn piercingen.

Jeg sitter ved et dansk tastatur type Mac, som har æ og ø omvendt av hverandre, så jeg skriver aldri så lite feil, for eksempel jeg er fra Jøren og har vørt, eller jeg vil gi deg øre eller jeg har dott i ærene. Eller Kæbenhavn, som jeg oppdaget nå, men som bare får lov til å stå i fred.

Hva gjør jeg her? Jeg er på hopp-på-tur, også kalt en "veldig spontan ferie".
Hvem er jeg med her? Renate Solberg.
Hvorfor det? Fordi på torsdag tikket det inn en sms på mobilen min (ja, jeg har fremdeles noe så lamt som en MOBILTELEFON, ikke en hvc, iphone, pcv, hst, no nothing fancy, Pål, and I don't care) om jeg ville være med på hopp-på-tur ett eller annet sted, så falt valget på København. (Se, jeg traff riktig bokstav!). Hadde jeg tenkt meg om et halvt sekund lenger, er faren for at det hadde blitt Irland overhengende. Men det får bli neste gang. Danmark er nydelig. Vi har solt oss, lest masse, shoppet litt, tatt piercing (jaffall jeg, Renate var litt redd Sara piercingdame og hadde forøvrig ingen planer om å pierce seg uansett, jeg eeelska henne, Sara med tusen piercinger og tatoveringer overalt, seriøst; OVERALT. Spesielt godt likte jeg Power Puff Girls-tattooen hennes i nakken og den grønne massive ringen el.l hun hadde tatovert på høyre kinn), kjørt sykkeldrosje (med polsk sjåfør som var like turist som oss), jeg har solbrent meg og måtte gå hele torsdagen med lange klær for å ikke svi meg enda mer (jada, mor, I know, "hvorfor smurte du deg ikke??", dette skjer jo hvert eneste år og har blitt en kjær tradisjon for meg, give me a break) og andre morsomme/koselige/avslappende ting, for eksempel middag hos en koselig medpassasjer på flyet ved "navn" Ejdem (staves "Adam"). Senere fikk vi vite at det ikke er typisk dansk å invitere hjem passasjerer man møter på flyet, så vi må ha gjort et særdeles godt inntrykk på vår nye danske venn.

Renate skal ha litt av skylda for at jeg ikke smurte meg (sjekk den grammatikken, hæ? "Jeg vil aldri tilgi deg for det jeg gjorde mot meg selv!") da hun var den eneste av oss som hadde med solkrem, som btw var planlagt fra begynnelsen av. I hvert fall fra min side. Hun hadde ikke så mye med seg, så jeg kunne ikke bruke så mye uansett. Da tenkte jeg "To heck with it, da gidder jeg ikke smøre noe", tok en liten dæsj, og smurte meg kun på brystkassepartiet og litt på magen. Så lå vi der på stranda da. 28 grader. I fire timer. Lysehvite Silje uten solkrem. Fine greier, det. Da går det sånn det må gå. Man blir brent. Man er da ikke profesjonell.

Dette skjer, som nevnt, hvert eneste år. Jeg er 26 år, en ganske respektabel alder for en kvinne som meg selv, og etter at jeg ble stor nok til å "smøre meg selv" (som er et veldig relativt begrep, derav hermetegnene), har jeg hatt minimum èn svidde-dag pr sommer. Mye muligens flere. Det fører til innesitting eller i mitt tilfelle bruk av langerma overdeler og langbukser, selv i mange varmegrader og på smelteterskelen, men heller det enn å bli enda rødere.

Det nye av året, er jeg tror at jeg aldri har vært så nær en 2. gradsforbrenning før. Veldig spennende. Jeg merket i løpet av onsdagskvelden at noe var i veien med kroppen min, den var så underlig varm, var den ikke?, jeg følte jeg hadde feber, men så kom jeg på at "ah, det er den vanlig solbrent-dagen i året, I get it", så heiv jeg av meg alle klærne, ba fint om å få låne AloeVera (som jeg har utelukkende positive erfaringer med) og fikk kjølt meg ned litt.

Nå begynner det morsomme.

Langt om lenge, etter at vi har spist hjemmelaget sushi made by Anne, venninne av Renate (nam!!!), sett Sherlock Holmes (terningkast: 6) og kost oss en haug, er det leggetid. Omtrent halvannen time etter at vi har lagt oss, lyder det fra høyresida mi:

"Eg kan'kje tro at eg sa at du ikkje fekk solkrem av meg i dag. Eg må ha vore heilt vekke. Det va jo 28 grade ude å steigande sol! Det e jo heilt SPRØTT!? Koffor sa eg'kje "skjerp deg, du må jo smøra deg, bare ta!"?? Eg må vær heilt sinnssyge! Ke va det eg TENKTE på?? Du konne jo fått andregradsforbrenning! Det konne vore FARLIGT, Silje! Fytti! Ke VA det eg TENKTE på?? Du e jo VINTERkvide, Silje! Det e jo LIVSfarligt!" osv osv.

Renate har fått et anfall av dårlig samvittighet på grunn av solbrentheten min. Jeg ligger og hører på, humrer litt for meg selv, sier "ja, det var kanskje litt ego, men men, du måtte jo spare på solkremen din, men du sa jo at du skulle ha med for begge to, så jeg tok jo ikke med", før hun tenker seg litt om og svarer:

"... forresten, det hadde jo'kje hjulpe någe uansett, det va jo bare faktor 6."

...!

Latteranfallet er et faktum, vi ler til vi griner, vekker Anne, beskylder hverandre for å være dårlige påpassere (evt Renate beskylder seg selv, jeg er bare enig, pluss at jeg sier det var min egen feil uansett å ikke ta med meg solkrem engang), ler litt til før jeg hiver av meg dyna og sovner uten. Jeg holder meg merkelig nok varm uansett.

Moralen er: Wear sunscreen.
(Men det er ganske morsomt å brenne seg også. En god stund etterpå, jaffall)

---
Dobbeltmoralen er: Kjeft alltid på andre som ikke smører seg.

Oppmuntrende

2010-06-22T10:02:00.000-07:00

En giraff? Hvorfor det? Jo, av alle dyr (og mennesker også, for så vidt) har giraffen det aller største hjertet. "Giraffspråket" er f.eks. når du bruker ord istedenfor slag.

Det er enormt oppmuntrende med oppmuntrende personer. Oppmuntrende personer er de som ser muligheter istedenfor problemer, de som vil gi deg en klem ikke bare for å få en klem tilbake, de som sier at du er fin på håret på en bad hair-day (og i det minste ser ut som om de mener det), de som tar alt med et smil (inkludert overtidsarbeid), de som ser på deg når de snakker med deg og tar deg på alvor for det du sier (selv om du har problemer med å ta deg selv på alvor).

De som setter pris på selskapet ditt selv om du er helt utkjørt etter en lang dag, og som ikke krever at du tar deg sammen for å late som om du er opplagt, de som synger for deg i telefonen når du er lei deg, de som kjører tur med deg og peker på alle de random stedene de trasket da de var små, de du kan se film med til langt på natt og som ikke blir sure uansett hvor mye du kommenterer underveis, de som inviterer deg på rekelunsj og som hjelper til med å pille rekene for deg, de som jobber for at du skal komme opp og fram i livet, de som viser med hele seg at de liker at du er der og at du er deg.

Jeg kunne fortsatt. Jeg gjør det, jeg:

De som svarer på telefonen seint om kvelden og tar imot fortvilelsen din, de som ikke forlanger at du anstrenger deg for å smile hvis du ikke er i humør til å smile, de som koker kaffe selv om de hater kaffe bare fordi de vet at du liker det, de som har med en ny sjokolade de vil vise deg, de som har malt et flott bilde og tar det med for å vise oss, de du hører fra tredjepersoner at snakker fint om deg bak din rygg (framsnakking?), de som ikke slutter å spørre om du vil henge med dem selv om du har vært opptatt de tre siste gangene de har spurt.

De som lar deg sitte barnevakt for kidsa deres, de som viser tillit selv om du kjenner deg selv og vet at du kan komme til å svikte, de som har tro på deg når du mister troen på deg selv, de som ikke gir deg opp selv om du gir deg selv opp, de som kjefter på deg for å være selvmedlidende og peker på en verden utover din egen navle, de som sitter oppe til langt på natt for å lytte til hjertesmerten din og som ikke er for gode til å dele med deg sin egen også, de som alltid møter deg med et smil (til og med på de dagene du har mensen og bare hater), de som vil deg vel når du ikke alltid vet hva "vel" er, de som sender melding på nyttårsaften og savner ditt selskap.

Det er også de som sørger heftig og hardt når noe har gått i stykker og som lar deg ta del i sorgen, de som sier at de liker sangene dine for de inspirerer dem til å lage sine egne, de som skriver fint om deg på bloggen sin, de som alltid virker som om de vet hva de skal si til deg for å muntre deg opp, og de som lar være å si noe når det ikke finnes noe å si.

Gud har skapt oss, alle sammen. Giraffen også. Dèt er oppmuntrende, det!

-god sommer

"Interesting"

2010-06-01T13:19:00.000-07:00

er et ord som ofte kommer fra min munn. Interesting. Ikke på norsk, men på engelsk. Interesting. Jeg liker ordet. Interesting. Noe som er interesting er at

jo mer jeg begynner å leve det jeg preiker, jo mindre behov har jeg for å blogge om det.

Hm!

Det er rimelig interesting. Frem til nå (og helt sikkert videre også) har jeg lagt merke til at den røde tråden i det jeg har blogget er saker og ting (eller "sachen und dingen", som også er ganske festlig) som jeg ønsker, ler av, drømmer om, savner, frustrerer meg over (se bort fra bota, slikt kan jeg ikke gjøre noe med, bortsett fra å, i fremtiden, kjøre rensligere) og så videre. Jeg hadde seriøst behov for å dele med omverdenen hva jeg tenkte på, håpet at noen, hvem som helst (someone, om du vil) skulle snappe det opp, sette meg i kontakt med noen som trengte å lese det, få feedback, bli oppmuntra/kjefta på/whatever, at noe skulle skje i det minste.

Jeg har skrevet om det meste mellom himmel og jord, og beyond. Jeg har skrevet på forskjellige språk. Jeg har uttrykt meg abstrakt og absurd, og jordnært og sømmelig. Jeg har skrevet hatbrev til Gud og kjærlighetsbrev til personer som aldri vil forstå at det er kjærlighetsbrev til akkurat dem. Jeg har skrevet om musikken min og jeg har skrevet om semi-intime ting. Jeg har skrevet om ting jeg aldri hadde tort å snakke om og jeg har skrevet om ting jeg snakker om daglig.

Jeg har skrevet meg inn i meg selv og kommet ut på andre siden. Som et helere menneske. Går det an? Jeg tror det går an.

Det begynte slik. Jeg skreiv for å rydde, finne, oppdage hva som foregikk inni meg. Jeg fant hjertet mitt. Gjennom skriving. Bl.a. blogging.

Jo mer jeg begynner å se at jeg lever det jeg har blogget om, jo mindre behov har jeg for å dele det med halve verden. For det begynte som et behov for å dele mitt eget stæsj. Nå er det en greie, noe jeg gjør hvis jeg føler for det/gidder. Nå vil jeg heller slå av en prat med en random person på gata enn å blogge om en random person jeg så på gata som jeg kunne slått av en prat med.

Jeg elsker fordi Kjærligheten Selv elsket meg først.

Interesting

Nå piper ovnen. Pool Sløysvik, hvis du leser dette: Søtpoteten min er forhåpentligvis ferdigbakt ;)

"Gis bort"

2010-05-10T05:11:00.000-07:00

Bill.mrk. valp gis bort.
Pent brukt :) Veldig leken og kosete.
Mor Border Collie, far ukjent.
Trenger lufting to ganger daglig.
Ring 984 ## ##7

Bill.mrk. kattunger ønsker et hjem.
To svarte, èn hvit. Tre måneder gamle.
Veldig lekne og kosete. Tisser ute.
Spiser leverpostei og Whiskas.

Bill.mrk kan noen ta seg av barnet mitt?
Fire måneder gammelt pikebarn.
Lys i huden, mørkeblondt hår.
Gråter sjelden, sover hele natta, spiser lite.
Gode gener på farssiden.

Bill.mrk. hjerte gis bort.
Noen skrubbsår, fått litt hard medfart.
Ellers i fin stand.
Får næring av omsorg, litt tid og anerkjennelse.
Trenger ikke luftes for ofte, klarer seg lenge på sparebluss.
Kommer med reise-etui.

Bill.mrk. båt gis bort.
Ei lita snekke i god stand.
Familien bruker den lite, vil gi den til noen som har bruk for den.
Billig i drift. Oljeskift trengs.
Ring 973 ## ##5

Me and a guy named Inge

2010-04-18T05:25:00.001-07:00

Jeg møtte en trivelig mann her en kveld. Han heter Inge. Inge har en spennende jobb (tror jeg), med mange utfordringer, ikke èn eneste lik arbeidsdag og han får møte mange forskjellige mennesker daglig. Han er en del år eldre enn meg og gift, så dette er ikke en post om min siste forelskelse. Han er en potensiell venn. En venn jeg kanskje aldri kommer til å møte igjen. Noen ganger er det bare slik.

Vi møter mennesker på for eksempel bussen, toget eller på en konsert. Noen du kommer overens med, er på bølgelengde med, har et og annet til felles med, sånn at dere har noe å snakke om. Jeg er troende til å kalle dette for en "venn", for man vet jo aldri om man kommer til å møtes igjen.

På èn måte håper jeg å møte Inge igjen. Han var en hyggelig og vennlig mann som behandlet meg med respekt et sted mellom Lyngdal og Kristiansand. På en helt annen måte håper jeg at jeg aldri møter ham igjen, men det har ingenting med at vår vennskapskjemi var feil eller at vi mislikte hverandre eller noe annet slikt negativt.

Inge og jeg møttes faktisk på jobben. Hans jobb, vel å merke. Inge er nemlig politimann. Og jeg kjørte litt for fort.

Det skal sies at jeg møtte politiet litt senere på samme strekningen. Ikke Inge denne gang, det hadde vært litt suspekt. Det betyr at han må ha kjørt ulovlig fort for å ta meg igjen, og det hadde tatt seg ut! Jeg hadde passet på å ikke overskride fartsgrensa med èn eneste centikilometer (hvis det er et ord) resten av strekningen og la meg med vilje bak ei trafikksinke for ikke å friste meg selv til å kjøre for fort. Et par mil senere står en politibil og venter. Klokka har rukket å bli 00:35, jeg er tissetrengt til randen fordi jeg rakk akkurat ikke 7/11 som stengte rett framfor trynet på meg (fæle fæle 7/11-dama, skamme seg for å ignorere meg så HARDT) for jeg kom akkurat fire minutter for sent på grunn av INGE (kjenner at vi allerede er litt uvenner, men det vet ikke jo han, lykkelig uvitende mannen), og jeg har fremdeles halvannen time før jeg er hjemme.

Jeg har intet annet å gjøre enn å rulle ned vinduet, klistre på meg et fint smil og sier "hei" med min søteste stemme. Han romsterer litt i lomma med blikket fremdeles festet i mitt, og etter et par sekunder sier han bare "ja, da kan du bare kjøre videre" på koselig sørlandsk. Jeg blunker et par sekunder og skal til å spørre "hvorfor det? Jeg vil også blåse!", men klarer i et øyeblikks klartenkthet å la være.

Jeg blinker lykkelig ut på veien igjen og lurer på hva som var galt med smilet mitt da jeg møtte Inge. Hvorfor reagerte ikke han også sånn? Var det før eller etter han spurte "så du ikke ulykkesstrekning-skiltet?" og jeg bare "hvilket skilt..?"? Var det da han pekte på arket og viste meg hvor mange prikker jeg fikk for min fartsoverskridelse (èn, vel å merke)? Hvor kunne jeg funnet et smutthull i Inges tilstedeværelse og smilt meg bort fra de snaue tretusenene jeg nå snart er fattigere? Jeg grublet og grublet et par kilometer til, men slo meg til ro at jeg ikke hadde hatt nubbesjangs til å kommet meg bort fra Inges standhaftighet.

Det skal sies at Inge og jeg hadde såpass god kjemi at jeg til og med fikk forevige vårt første (og forhåpentligvis) siste møte med hverandre. Jeg ønsker deg flere gode dager, kvelder og netter på jobb, offiser Inge.

Jeg har kjørt strekningen Kristiansand-Nærbø en DEL ganger, med denne gangen er sannsynligvis den rareste og mest emosjonelle for min del. Det svingte fra lettere sinne i mitt møte med Inge til frykt (måtte tisse i en mørk skau, mørkredd!), jeg var innom sorg (da jeg kjørte over en liten gnager ("Neeeii!*thump* Du må jo'kje springa øve veien akkurat når d kjæme bil!?"), frustrasjon over fem tåkebelagte sistemil (der var avkjørselen, ja..) før det avsluttet med lystighet over en vettskremt hare som løp på kryss og tvers på veien fremfor meg et par kilometer (den løp i 45 km/t! Sykt å se på!) Så.

Vil du ha en annerledes dag, kjør bil.

Legacy of an adopted child

2010-04-17T05:23:00.001-07:00

Once there were two women
Who never knew each other;
One you do not remember,
The other you call Mother.
Two different lives,
Shaped to make yours one:
One became your guiding star,
The other became your sun.
The first gave you life to live,
And the second taught you to live it.
The first gave you a need for love,
And the second was there to give it.
One gave you a nationality,
The other gave you a name.
One gave you a talent,
The other gave you an aim.
One gave you emotions,
The other calmed your fears.
One saw your first sweet smile,
The other dried your tears.
One gave you away - it was all she could do
The other prayed for a child - and God led her straight to you.

And now you ask me, through your tears,
The age-old question unanswered through the years;
Heredity or Environment, which are you the product of?
Neither, my darling, neither
Just two different kinds of love

En liste med liten skrift

2010-03-23T13:11:00.000-07:00

I dag har jeg

kjøpt ni bøker for femti kroner (God bless Shalam)

snakket på telefon med min favorittvennsøstertøysekoppMikamamma (Cathrine, I love you so)

begynt på ei bok som heter "När kärlek gör ont"

smilt til en middelaldrende mann på sykkel, iført signalgul kjeledress og hjelm

kjøpt ørepropper type Skullcandy

vært så sliten at jeg har vært litt susen i hue'

hatt noen oppløftende telefonsamtaler

innsett (kanskje) at jeg faktisk har gått på en smell

innsett hvor sta jeg er (kanskje, det vil egentlig vise seg)

gledet meg til å henge med Vidar igjen

funnet ut at jeg tenker slik: "for alle andre er det helt greit at livet av og til blir et nummer for stort, men ikke for meg"

betalt parkering for fire timer med 1-kronesstykker

kjøpt et par av de bøkene for å gi dem til en venn jeg tror vil like dem

beundret tagging mens den har blitt utført

følt at denne måneden har vart et halvt år

håpet at noen ville komme og si "det kommer til å gå bra til slutt, skal du se, du kommer ikke til å ha et så bergogdalbane-følelsesliv alltid"

luftet tanken om at det aldri kommer til å skje, og lurer på om det egentlig ikke gjør så mye heller

vært litt fortvilet over livet, men takket Gud for det mange ganger likevel

opplevd sekunder av lykke

lurt på om alle riddere skal komme på hvite hester, eller om noen har brune eller svarte hester, eller gråskimrende eller flekket for den saks skyld

følt meg sårbar

hatt en god dag

Kjærlighet er som å se den vakreste havn du vet om fra forskjellige perspektiver. Når havet er fredelig, er det det tryggeste og vakreste som fins. Når det er storm, er det en dødelig felle. Når du ser den på avstand, lurte du på hva som egentlig var i veien og vil tilbake dit.
Kjærlighet er en evig runddans. Den vanskeligste motspilleren er alltid deg selv.

Spellemannsprisen

2010-03-08T15:37:00.000-08:00

Da gir jeg meg selv den gleden av å skryte meg i stykker av mitt nylig avsluttede verv som jurymedlem i kategorien "kvinnelig artist" under årets Spellemannspris. Det var en gøyal opplevelse, både det å få tilsendt 26 plater til anmeldelse, lytting og evaluering av dem. Det var mer jobb enn jeg hadde trodd, men veldig gøy.

Nå vet jeg ikke hva de andre i juryen la mest vekt på, for vi fikk ikke møtes og ha en brainstorming sammen, slik du ser i Idol-juryer etc. Jurymedlemmene ble offentliggjort under selve utdelingen, så det var lite vi fikk diskutert. Jeg sier først som sist at jeg er ufattelig misfornøyd med at vinneren ble den det ble (Noora Noor), da jeg personlig mener at minst ti andre kunne fått en plassering langt nærmere førsteplassen enn henne. Tøff stemme, det har hun. Og der stopper det. Men men. Nuff said.

Belønningen for dette jurymedlemsskapet var de 26 platene (o joy!!), 1 stk gratisbillett under show og 1 under festen på Grand. Stas for ei bygdejente som meg selv å komme meg ut litt blant "de store gutta" og jentene. Jeg hadde med meg søstra mi, og kommentaren hennes på vei ned i garderoben om at "nå har jeg sett ti kjendiser bare på vei inn hit, iik!" sier det meste om hvordan kjendisfaktoren var. Ekstremt høy. (Linda H: Du hadde dævva. På sjikkelt.) Dette er jo Norges svar på Oscar og Grammy og det som er, så det skulle bare mangle at mange kjente fjes var samlet på samme sted. Glamfaktoren var følbar, og jeg kjente meg ganske så heldig over å være i den posisjonen.

Jeg fikk rost alle jeg ville bittelitt (unntatt Christel Alsos med den fabelaktige stemmen, men men) og jeg følte jeg var med i en typisk norsk kjendisfilm hvor alle kjendiser har en eller annen rolle og jeg var den der "finn èn feil" i alle bildene. Magisk opplevelse. Priceless. Kristin Asbjørnsen for hennes fabelaktige tolkning av Rid up in the chariot, Tonje Undstad og Tønes for fine viser ("gratulerer med pris, Undstad, synd det ikke var du som vant, Tønes" for de sto og prata med hverandre), Jahn Teigen for vel unt hederspris (han syntes forresten at vi hadde en "bra dialekt", woho!!), John Olav Nilsen ("gratulerer med prisen, og jeg liker imaget ditt" (dypt bukk og så) "takk takk").

Jeg skulle likt å vært mer kjendisgal enn jeg er. Jeg kjenner det liksom ingen steder. Litt synd, det der. Da hadde nok kvelden blitt hakket sprøere for min del Jeg tror jeg bare har sett meg lei av fjesene. Den eneste jeg virkelig kjente at jeg LIKTE å møte, sånn i nærheten av "kjendispulsen", var John Olav Nilsen. Kanskje fordi han er en utypisk personlighet i det rosa, medievante, utadvendte, skravlete kjendis-Norge, som ikke har prydet alle aviser jeg har sett i løpet av musikkåret. Kanskje fordi han er en typisk bergensrocker (ikke at jeg har en fjern idè om hva en typisk bergensrocker er anyway). Kanskje fordi han er ny på kjendisbanen. Eller kanskje bare fordi he's my kind of guy, som jeg skreiv i en mms til en venn av meg dagen etterpå: "Sær, sur, lang, tynn og antihelt". Kan ha en sammenheng med det.

Det var god mat, god drøs, gode djs som hadde ansvar for dansegulvet (Røyksopp & Robyn), godt alt, og man skulle tro jeg løp rundt med kamerastroppen rundt halsen og knipset krampaktig på alt og alle jeg så. Men jeg hadde ikke med meg kamera. Jeg tok ingen bilder av musikkjendisene, de du skulle tro var gjevest å ta bilder av. Kanskje jeg liker å bare ha minnene med meg på min egen private harddisk? Kanskje jeg liker å beholde mystikken rundt musikere? Eller kanskje jeg rett og slett glemte det hjemme? Mange alternativ å velge mellom. Det var nok av journalister der. Det var nok av kameraer. Det var nok av folk å ta bilder av. Jeg hadde med meg mobilen da, og den tar ganske gode bilder, så det var ikke det at jeg ikke hadde kamera tilgjengelig.

Derfor er det med en litt merkelig følelse at den eneste kjendisen jeg avfotograferes med i løpet av hele kvelden (bortsett fra superbassist m.m Morten M. Øvensen, men han teller ikke, for han kjenner jeg), denne musikkfestkvelden, Norges svar på Grammy, skokken av krem-musikere (beklager bindestreken, Anine, men to m-er etter hverandre er æsj og fysj) samlet på ett og samme sted for å hylles, musikk som har åpnet hjerter, som har trimmet lattermuskler og tårekanaler, musikk som har formet noens 2009, var

Gamsten.
Gamsten?! I mean, whatthafak?!

et aldri så lite vårdikt

2010-03-04T15:14:00.000-08:00

vår, det er vår, det spirer og gror
et vakkert, vitalt og vinnende ord

vår meg her og vår meg der og vår meg alle steder
i dag er det heder

til våren, som er eplet i mitt øye,
jeg har lengtet med angst og møye

jeg er klar, oversvøm meg med det vakreste ord;

vår, det er håp for vår jord
der vi bor

vettu

vår jord, hehe
vår, hehe
vår vårjord
hehe

vårjord er ikke det samme som vinterjord
for den er BEINhard å falle på
ikke at jeg har falt så mye
bare litt
på stålisen
den var hard, den, det skal jeg
love deg

men våren, vettu
vårjord er den jorda som ikke lenger kan holde
krokusen i sjakk
som gir etter for et sterkere liv
i form av hvite, blå små levende

spirer

vår er det som flirer
og får vinteren til å dra

våren er på sitt beste da

Fredagsliste.

2010-02-19T08:33:00.000-08:00

Jeg liker

når folk tar telefonen når jeg ringer

tanken på at det ikke skal snø i all evighet

at jeg skal se Shutter Island ikveld med en venn jeg er veldig glad i

Wassmos siste roman "Hundre år"

at jeg leste i den i fem timer igår

Isabel Allende

CBs Kilde Cider med eplesmak

å høre til
at folk bryr seg om hva jeg mener i en sak
kaffe med brunt sukker, melk - og en dæsj vaniljesaus
kylling
tidligere redaktør i Aftenposten Hans Erik Matre
å vekke meg selv av at jeg ligger og ler av noe jeg drømmer
en god, vaaarm dusj
å prate med vilt fremmede mennesker på bussen (hvor som helst andre steder òg, forsåvidt)
å snakke engelsk
å høre engelskmenn snakke norsk
at folk liker musikken jeg lager
folk som passer på at fuglene har mat i denne kulda
å leve...!

Før høyrde eg berre med øyrene.

2010-02-16T10:05:00.000-08:00

No høyrer eg med hjartet.

Då han tala den fyrste gongen, kjende eg at øyrene brann. Då han tala den andre gongen, brann øyrene òg. Berre eitt minutt eller så, ikkje meir. Det er dei to gongene eg har høyrt nett han tale eit språk han ikkje kunne. Eg skjøna ikkje så mykje av det. Ingenting, faktisk. Eg trudde berre eg rødma, fordi det var uvant å høyre han tale slik. Men eg syntes det var litt rart at eg berre rødma på øyrene.

Då han andre tala no sist, kjende eg brått at ribbeina mine brann. Eg blei forskrekka og tenkte "kva er det som skjer?!", medan eg såg ned på kroppen min, prøvde å få auge på kvifor det brann inni meg, om eg berre fekk akutt feber (på ribbeina?), eller om nokon sto med eit flomflys konsentrert mot mellomgolvet mitt. Eg såg ingen av delene. Lite sannsynleg med det flomlyset, for me var inne i ei stove i eit stort hus. Men mennesket i meg kjende kor usannsynleg det var at eg skulle kjenne det eg kjende. Eg kjende berre at det brann, nett som om ribbeina var ein lampeskjerm og hjartet var lyspæra, for eg kjende at hjartet brann i meg òg. Hjartet brann sterkast, for eg kjende at ribbeina brann mest på innsida, altså nærast hjartet. Eg blei først forskrekka, så fryda eg meg berre. Skrekkblanda fryd. Frydblanda skrekk. Eg veit ikkje kva eg skal kalle det, men eg likte det.

Det finaste med å høyre med hjartet, er at eg forstår med hjartet òg. Èin ting er å forstå med øyrene. Ein annan ting er å forstå med hjartet. Eg gleder meg over framstega, alt eg har lært, og alt eg har att å lære. Eg gler meg. Det er halvanna år sidan øyrene mine brann, og eg hugsar det klårt og tydeleg. Det er tre dagar sidan hjartet mitt brann. Eg kjenner enno gleda som fylde meg den augneblenkjen, for det var berre eitt minutt eller to det brann. Men det var lenge nok.

"Dei sa til kvarandre: "Brann ikkje hjartet i oss då han talte til oss på vegen og opna skriftene for oss?" Lukas 24,32. This is SO my line from now on.

I love this:

2010-02-08T13:43:00.000-08:00

Les Bjørnar sin artikkel her

God moves in mysterious ways!

Vinterstemning...

2010-02-03T14:07:00.001-08:00

...ingenting er som en strømløs dørgang på vinterstid, når gradestreken kryper ned på minussida og du puster frostrøyk inne. Det er i slike stunder du setter pris på de gangen du faktisk HAR strøm. O vene varme, kor eg saknar deg. Du kommer vel snart tilbake. Må bare få tak i noen 20 ampère-sikringer først...

Oppdatering: Hadde jeg husket hvilken kurs jeg var på, hadde jeg fått strømmen tilbake straks. Og jeg trengte ingen 20 ampère. Jeg trengte kun 10-ere. Og de hadde jeg ca tjue av. Hurra hurra. Gratulerer, Silje. Kjøp deg ei bok. "Strøm for Dummies". Sikkert ikke dum, den. Men det var en interessant opplevelse. For deg som liker å fryse og sove i fjelluft inne.

Forsinka reisepost.

2010-01-27T11:29:00.000-08:00

"Wayfarer: Pause and look upon a gateway of paradise." Mervyn Smith. Lesotho.I see what you mean, Mervyn..
South-Africa by 04:00 in the morning.

Planen var at denne posten skulle være en oppsummering av alle de rare tingene som ble sagt i løpet av turen. Problemet er bare at jeg skreiv det på lapper istedenfor på ètt og samme sted, og dere som kjenner meg ganske greit, vet at jeg lett glemmer hvor jeg putter ting. Så disse lappene er altså på avveie. Men jeg husker enkelte episoder. Noen utsagn fester seg jo gjerne lettere enn andre. Som for eksempel:

Når Vidar forteller om hunden sin som spiste for tusenvis av kroner i måneden.
Vidar: "Så spiste an jo..."
Rannveig avbryter: "Kæ!? Åd dåkke an!?!?"
Se, der står en sebra. Og en giraff.

Eller da vi var på Jurassic Park-aktig safari og så en stakkar bøffel som satt fast i gjørma.
Eirik: "Håbe det komme nogen løve nå!"
Silje: "Nei, stakkar, han sidde jo fast. Då tæge di an!"
Eirik: "Neidå, di gjer ikkje det. Viss løvene komme, så lege di samen, å så e det en regnbue oppføre."
Chill, de bare leker."Oh, oh, I can be scary too! Check it!"

Eller den super-rutinerte reiseren Anne Marthe, som har alt man trenger av solkremer, som alltid har en frukt på lur og som ikke har tenkt å LEKE tur:
"Bedre føre var enn død."
Steenbuck i soloppgang.

Eller da vi møtte Rannveigs kjekke, mørkhudete, sør-afrikanske venn Mweli, alle var ute og spiste, Rannveig hadde akkurat rødma for et eller annet, vi satt og snakka litt om det, så sa Mweli noe som gjorde ham litt flau:
Silje: "Now YOU'RE the one who's blushing!"
Så rødma JAFFALL Silje etterpå.
Nattsvermer i St. Lucia.

Eller da Vidar forteller om sitt nye syn på menneskene rundt seg, på en måte slik vi syns eiere ligner på hundene sine og omvendt, bare ikke helt det samme:
Vidar: "Eg har begynt å sjå folk i bila."
(Eirik ble forøvrig en engelsk bil som jeg ikke husker navnet på.)

Eller en natt det lynte og tordna noe så inn i granskauen, og Silje lå halve natta og snakket med seg selv for ikke å skrekke seg ihjel (..?), og Rannveig dagen etterpå gjør alt godt igjen:
Rannveig: "Eg har aldri hørt så møje tyn og lorden før.."
Jeg mista et øye, men jeg har jo ett til. Så.

Jeg kan også nevne noen fiffige episoder, som når Silje og Vidar skal finne en frisør til Vidar, så fant vi "Hair & Beauty" (typisk Vidar-sted), han har lyst å snu i trappa, Silje sier "neida, dette er midt i blinken for deg", vi møter en kjempestæsja dame i døra som spør Silje "are you my next lady?", hvor jeg bare gleder meg til Vidars svar, "no, actually, it's I that need a haircut". (På sikt lønner det seg å bo i Sør-Afrika: 100,- for en dameklipp! Syykt billig!)Helt grei view fra frokostbordet på backpackeren i Amanzimtoti (ca).Lesotho, like living in a piece of art.

Eller da Vidar tar på seg sin "grævlige, dryler boer-hatt", hvorpå de andres reaksjoner er "den var fin" eller "den var lur, den holder sola borte fra ansiktet", mens Silje buser ut:
"AHahaaahaaa!! Du ser ud som en forvokste barnehage-unge! Aha ha haa! Koss KAN dåkk ikkje meina dæ sama?!" (*peker og ler, som hun gjør i skrivende stund*)
Vidar: "Dei andre e bare høfligare enn deg og seie ikkje dæ de egentligt tenke."
Silje: "Dæ BURDE di, for du ser VILT stupid ud!!" (takk for latteren, Vidar! Nok en gang, hehe.)

Eller da vi skulle grille og vi kjøpte kyllingsuppe-kyllingkjøtt, hvor fettet smelta og rant ned i grillen og flammene sto en meter opp i lufta og nesten brant ned hele stedet. Dèt var epic fail, det.Det gikk bedre andre gang.. MYE bedre..

Eller når Eirik flamberer en monsteredderkopp på lodge-rommet vårt i Lesotho ved hjelp av sin deospray og et stk stearinlys. (Det sto ingenting om å lage halvmeterhøye flammer inne på rommet på "please don't smoke in the room!!!"-skiltet. Kan knapt sammenlignes.)Èn stk flambert petterkopp.

Eller da vi gikk en flere timers fjelltur i fantastiske omgivelser, og guide-gutten som fulgte oss flere ganger lo av de slitne, gamle, hvite tullingene som pustet som elger bak ham. (Vi fikk jaffall bada i en oppfriskende fjellfoss. Mmm.)Julius, maleren i Malealea Lodge. Han var flink!

Eller når "ungene" i baksetet skravler og skravler og skravler, og de "voksne" i framsetene plugger ørene med hva de enn måtte finne fordi gnagsårene i ørene dreper dem sakte, men "ungene" i baksetet klarer ikke helt å la være å skravle, for det er så mye å se på, snakke om, lure på, undre seg over og så videre til de uante grader. (Tror kanskje vi kan blande litt flere introverte/ekstroverte neste gang vi skal på tur. Eller kanskje ikke.)

I feel like this kid.
TUSEN takk for praten, kosen, opplevelsene, latteranfallene, oppmuntringene, sippinga, måltidene - turen, folkens! Love ya'll.

Reiseposter

2010-01-12T01:39:00.000-08:00

er ikke som andre poster. For det forste har man ikke de siste tre resterende bokstavene som det norske alfabatet smykker seg med. For det andre maa det gaa litt kjappere, fordi dataen du sitter paa koster penger. For det tredje har du altfor mye annet goy aa feste blikket ditt paa enn en dataskjerm, saa det gaar rimelig kjapt uansett.

Men oppsummert er dette en veldig bra, matrik, klam, varm, ranglete, morsom, absurd, distre tur til naa, takket vere the fabolous five people som utgjor akkurat dette reisefolget.
En reiseliste vil komme i etterkant av turen.

Ha det jysla trivelig saa lenge back in cold Norway.
Hilsen bill.mrk.30 grader eller saa in South-Africa. Me like!! ;)

Folk

2010-01-04T08:28:00.001-08:00

har altfor mye av litt
til å ha plass til ingenting
Godt nyttår, kjære.
Må du klare å gi rom for en blank timeplan,
en planløs dag eller noe annet som får deg til å stoppe og bare

være.

Livet mitt

2009-12-30T05:25:00.000-08:00

Eg veit eg har så lett for å
rote livet til
Eg deler ut mitt dyrebare eg
til den eg vil
Eg vil nok angra etterpå,
Men lèt det kun stå til
Eg trur eg veit, eg er så sikker på
eg får det til

Men sanninga er denne at
eg er ein svekling, eg
Det er noko anna, det,
når eg er med Deg
Du veit jo alt som rører seg
i hjarte og i sinn
og eg blir flau og rødmar
når Du kallar meg for din

For det er det Du seier
når eg kjem med hovud bøygd
Eg vågar knapt å lyfte blikket
mot Deg, til di høgd
Men Du tek myndig haka mi
i handa di og held
Då vågar eg å sjå i dine auge,
dei som gjeld!

En liste. Hooray!!

2009-12-15T15:05:00.000-08:00

Da kjenner jeg at tiden er kommet for en aldri så liten oppsummering fra året 2009. Det kan være jeg tar den i kronologisk rekkefølge, men kjenner jeg meg selv rett (noe jeg i dette tilfellet gjør), så kommer det i hytt og vær. Men skal prøve å holde meg til de tolv mest nevneverdige opplevelsene i året som har vært, på godt og flaut. Jeg rekker ut en hånd for ærligheten.

Tallet tolv fordi da ser det i det minste ut som om det er èn ting fra hver måned (noe det aldeles ikke nødvendigvis er, jeg husker knapt hvor jeg var i januar, liksom), og på den måten blir det en litt mer helhetlig liste. Kanskje. Kjenner det blir en kronologisk betydningsmessig (eller det jeg husker først is more like it) liste heller.

Takk for det gamle, vel møtt til det nye, kjære medbloggere, lesere, tittere, nysgjerrige, venner, ukjente, skeptiske osv. En liste kommer godt med i alle livets kruseduller.

Here goes.

1. Ble leid som sanger til mitt første utenlandske bryllupsoppdrag. Hooray! (Fernie, Canada, to mr and soon-to-be-named-mrs Fellers (; ). The beautiful Hanne "Fellers" Heskestad =)

2. Var på min morsomte roadtrip EVER i Danmark med Brigt, med følgende Metallicakonsert og mye leven. (Thank you, Brigt! All the memories.. hooray!! Sorry Torjus, roadtrips with you are fun too, men denne her as', denne var helt, denne..) og det ble en DYR tur for Brigt ;)

3. Kom inn på MhG (fikk jeg vite mens jeg var i Canada, takket ja èn uke før skolen begynte, give it up for valgvegring, hooray!!)

4. Ble singel. (..hooray?)

5. Var i Sheffield på Lifeshapes-konferanse med noen gode folk fra Bedehuskjerka mi (which was awesome. And I learnt a LOT of smart stuff. And then David and Sam moved to Norway! Hooray!!). Iiih! An Englishman in Bryne!! Haaaah.

6. Var i Tsjekkia og hang ut med ungdommer og voksne som også følger Jesus. (Jà mam ràda tebe! Og blei kjent med David og Kristin, his gorgeous wife. Hooray!) Gorgeous Annie and me.

7. Flytta til Kristiansand, hooray! (bor i en dukkehybelbunkersgang, kjært barn vøttø). Gangen min. My own. My precious.

8. Fikk en ny nevø (Mika, "look how she's daanciiing", Cathrine, hørre du?? Hahaaah! Hipp hipp hoooraaay! =D ) I love you, girls. And Mika. Of course.

9. Hadde min første eksamen på....år. (hoooorrrno, I can't do it. I'm sorry.)

10. Drakk meg full ved et uhell (...hoorahahaayyeheee. Er ikke så vant i alkoholens verden, så hvordan skulle jeg vite at man ikke skal prøve forskjellige ting? Jeg er en smaker! Okey!?)*random*

11. Ble kjent med bl.a Eirik Grov, Atle H. Drage, Mandana, Willy G, Sofie og føler meg et par peepz rikere (you're beautiful in very different ways. Hooray!)

Og takk til Iren som fremdeles holder ut mine utskeielser, gleder, sorger, frustrasjoner, sanger etc i dette livet. I love you very, very, VERY much. Ingen kunne bedt om, håpet på eller ønsket seg en bedre venninne og søster som deg. Jeg er stoltere av deg enn du noen gang kommer til å fatte. Hoorfrigginsuperawesomeay!

And then the final number:

12. Feira min 25-årsdag med åpen kafè på Bryne med påfølgende minikonsert. Hooray!

Og hva er det som liksom er så spesielt med en 25-årsdag? Jeg mener, de fleste blir jo 25 en eller annen gang. Big deal. Eller det faktum at jeg leide en kafè? Kanskje det var litt rart. Men jeg ville ha en åpen plass å være, høy himmel, lav terskel, et sted folk kunne komme og bare være, no strings attached. Jeg ville at ALLE jeg er glad i kunne få anledning til å komme uten at det blei vanskelig eller tøft for noen av dem. Torstein. The irresistable beauty himself.

Jeg ville at Iren og Frode skulle være der. Jeg ville at Cathrine og Kent og Beathe og Torstein og alle i huskjerka skulle være der. Jeg ville at mormor og morfar skulle være der. Jeg ville at mine nye bekjentskaper, venner og alle jeg ikke har nevnt ved navn skulle være der (de jeg kjente og ble kjent med før mai, vel å merke). Jeg ville at mor og far skulle være der. Og jeg ville at hun som fødte meg skulle være der med sin kjære også.

Så var det kanskje en rar dag/måte/sted å samle alle disse forskjellige menneskene på, med alle de forskjellige historiene en slik dag representerer.
Men det var MIN dag.
Og jeg brukte den NØYAKTIG slik vi alle bør bruke bursdagene våre:

AKKURAT som vi selv vil. And it was SO nice.

Takk til alle dere som har tatt imot meg dette året. Takk for at jeg har fått snuble inn i deres liv og fått være der. Håper og ber om at jeg kan være til velsignelse for dere alle - og flere! - i året som kommer. I will stick with you longer than the apples stick to the tree even if it is December. In other words: A looong time. Thank you.

God 2010. Hooray!!!!

Gratulerer med dagen, mor! =)

2009-12-14T09:54:00.001-08:00

I love you very, very much.

Til For-Stor-Skjorte-gutten og pappaen hans i Vision Skatepark

2009-12-07T15:35:00.000-08:00

Med pennen som snapshot (skrevet torsdag 24/9-2009)

Det er ikke før nå jeg skjønner dette med fritidstilbud for ungdom, slik Iren gjør. De har et sted å være. De har noe å gjøre på. Noe de liker. Verdifullt. Hvem her blir den neste Sierra Fellers? Hehe.

En ganske søt gutt med (altfor stor) rutete skjorte er ganske dyktig. Kan være 13-14 år. Kanskje yngre. Vanskelig å si. Noen ganske sweet jumps av en "fruitboot'er" her, hehe. Hoppe på brettet i fart. Tørre å droppe fra det høyeste stedet. Utfordre seg selv, litt etter litt, bli litt bedre for hver gang.

Øve, gjøre det samme tre tusen ganger, du blir like overraska hver gang det sitter de femti første gangene, dette har du øvd på så lenge for å få til, plutselig!, plutselig sitter det, det du har jobbet for så lenge, og du er lykkelig de minuttene det varer og du er lykkelig når du går hjem, for det du klarte i dag, det har du øvd tre tusen ganger på - minst -, og du vet du kommer til å klare det igjen, for nå har du klart det èn gang og èn gang til, og om du ikke klarer det imorgen, så klarer du det en annen dag, for du klarte det i dag og da går det igjen, og du vet det og smiler.

En på sparkesykkel her. Rått! Rett opp bratte veggen. Psych! Kidsa trenger et forbilde. Dragen er et fint et. Dropper fra det høyeste stedet. Uæ.

Fedrene henter ungene, kikker litt på dem, aner ikke hva de holder på med, er stolte likevel, for det er ungen deres, det er ungen deres som nettopp gjorde den der greia på den fjøla med hjul på, om de ikke aner hvordan han fremdeles kunne lande - på føttene - uten å slå huet av seg fatter de ikke, men de smiler, opp med tomlene, selv om hjertet slår salto og de håper de begynner på fotball heller, for de skadene kan de forholde oss til, men skating!, det, det, ja ja. Men de blir veeeeldig stolte når hu dama med skriveboka gir tommel opp til guttungen, da stråler far og sønn om kapp, for faren er sprekkeferdig av stolthet over at en ukjent voksen syntes hans sønn gjorde noe bra og sønnen er stolt fordi faren er med og ser at hu dama gir tommel opp - fordi en ukjent voksen har sett ham og anerkjenner ham.

Begge går hjem og syns de har gjort det godt, sønnen med skatinga, faren med sønnen. Så driter vi i fotballen da. Det ser ut som om sønnen min vet hva han driver med, hu dama syns han er god - folk jeg aldri har sett før! - ja, hvorfor skulle jeg være noe verre? Nei, sønnen min er et funn.

:)

Kyrkjekonsert sundag kl.19.00

2009-12-02T02:29:00.000-08:00

Konsert med Nærbø Musikkorps og Hå Dur & Moll i Nærbø Nye Kyrkje, søndag 6. desember kl.19.00! Ta turen.

Hvis noen har lyst til å høre meg synge klassisk (eller tilnærmet forsøkt likt iallfall), så hjertelig velkommen til Kyrkja førstkommende søndag klokka 19.00. Jeg skal nemlig være solist. Stas! =)

Skal ikke KUN synge tilnærmet forsøkt likt klassisk, altså. Det blir noen episke perler. Og hva gir vel mer julestemning enn Nærbø Musikkorps og Hå Dur & Moll?
Sei d du.

Til Anne (og andre som måtte lure)

2009-11-26T17:31:00.000-08:00

(Svarkommentaren min til forrige post ble aaaltfor lang, så det blir en ny post heller, hehe!)

Det som er så gullfint, er nye sjanser ;) Smertefull lærdom er oftest den som gjør klok.

Medmenneske, ja. Oppsummert er vel evangeliet "elsk Herren din Gud av hele deg, og elsk din neste som deg selv." Så starter smørja når vi begynner å tolke, vettu. Hvordan vet jeg om jeg elsker meg selv? Hvordan vet jeg når jeg elsker Gud? Er det mulig å elske Gud for mye? Hvem kan si meg når det er nok "elsking"? Mente du virkelig HELE meg, eller..?

Noe jeg har tenkt en del på i det siste, er det å sette andre først og seg selv sist. Mange lever i den gode tro at de setter andre først og seg selv sist, og skjuler dermed selvrettferdighet, selvdestruktivitet og falskhet. For mange har ikke et selv å sette sist engang. Det skal hardt indre arbeid (f.eks sjelesorg, personlighetstester etc) for å forstå seg selv så godt man bare kan, både mht menneskene rundt oss, de som uten grunn får vår frustrasjon helt utover seg som brennende olje.

Jesus starta ikke sin gjerning på dag èn. Han gikk her i noen år før han "sa at han var den han var". Ca tretti. Rundt der. Han må ha blitt forberedt ganske grundig, selv om mange vil si at tretti år er ingen alder i det hele tatt. Men på denne tida har han nok lest en del, Gud har nok vist ham en del som ingen andre så, han må ha lurt litt på hvordan det hele kom til å se ut, for hvordan i all VERDEN skal verden tro at JEG, Jesus, en snekkersønn fra Nasareth, har kommet for å vise dem at DU, Far, elsker dem?? Hvordan skal de tro på MEG??? Hvorfor skulle de?? Jeg er jo bare èn person! Èn mann! De vil jo be om mirakler og stæsj før de tror, som de alltid har gjort. Kjære vene..

Hva vet vi egentlig hva som foregikk i huet hans i dene tida? Jeg liker å tro at jeg vil finne det ut en dag ;)

Jeg tror at ved å elske andre mennesker godt ("love them well") er mer evangeliserende enn alle søndagsgudstjenester til sammen. So there. Vi GÅR ikke i kjerka. Vi ER kjerka. Og det å LEVE kjerke, å VÆRE en kjerke sammen med andre som lever slik. Det er der den sanne og virkelige gudstjenesten kommer inn i bildet. Mange går i kjerka fordi de alltid har gjort det. Spør du en gjennomsnittlig kirkegåer hvorfor han går i kjerka, er sannsynligvis svaret "er det ikke det vi skal, da?" Gudstjenesten skal være en FEST! En feiring av Gud, den Allmektige SKAPER av HIMMEL OG JORD! Jeg aner ikke hva vi har gjort det til, men det er sjelden jeg sitter igjen med festfølelsen etterpå.

Det tok ei stund før det flytta inn i hodet og hjertet mitt, det med at VI ER kjerka, det skal jeg bare ha sagt. Og det er ikke sånn at nå når jeg vet at "min kropp er et tempel for den Hellige Ånd" driter jeg aldri på draget lenger, nå strekker jeg iiingen grenser lenger i flørtingen med "den forbudte frukten", nå har jeg aaaalt i orden, nå trenger jeg omtrent ikke BE lenger engang, for nå fikser jeg ALT. På ingen måte. Men jeg tror på det å komme til Gud med ALT. Gi ham ALT. Som i ALT. Og det er fint å ha et mål et sted der framme. Laaangt der framme.

Flere steder står det om å "bekjenne sin misgjerning" (evt bare si "Gud, jeg dreit på draget"), vende seg bort fra det (om det så er ti-tjue ganger DAGLIG), og VILLE være den Gud har skapt oss til å være. Det er da det ulogiske med denne nåden begynner å bli logisk. Når man begynner å skjønne fliken av at Gud faktisk MENTE det, at han FAKTISK ELSKA verden da Jesus døde for oss. Det var jo derfor Jesus kom. Jesus sa aldri "jeg elsker dere", så langt meg bevisst. Han sa bl.a "Faderen elsker dere" og "Jeg gjør bare det Faderen har bedt meg om". Jesus var Guds offer for OSS, oss rare rare mennesker med alle våre krav, diskusjonable tendenser, unnamanøvreringer, unnskyldninger, "tilkortkommenheter", pynte på sannheten-er osv osv osv.

Hva i all verden er egentlig vårt offer i forhold til det..?

Et godt sted å starte er jo å spørre Gud om det er noe i livet ditt som ikke er som det skal være. At han skal peke på det, og at du skal få mot og styrke ved Den Hellige Ånd (evt Vinden, som jeg liker å kalle ham, neida, jeg har aldri kalt ham det, men det høres litt mindre fryktinngytende ut enn "Den Hellige Ånd", og jeg er sikker på at han ikke har noe imot det, og Vinden er som "du ser den ikke, men du vet at den er der") til å gjøre noe med det. Det kan være alt fra skuffelse og sinne til bitterhet og kynisme, både mht mennesker du egentlig ikke har brydd deg om til mennesker du VIRKELIG stolte på som virkelig grusa tilliten din. Det kan være ALT slags! Pick from the upper shelf, honey ;)

Jeg påstår ikke at dette er/blir en enkel sak. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har grått meg helt tom for tårer i rent raseri fordi livet mitt ikke ble "som det skulle". Men hvordan kan jeg vite hvordan det egentlig "skulle være" om jeg ikke hadde hatt denne ferden til selvinnsikt jeg har NÅ? Det er spennende å leve. Og hardt. Og av og til søvnløst. Og vi er aldri alene. Et liv på tur med Gud kan knapt bli gørr. Det er nice å tenke på =) Mika 6,8 for eksempel. Først være en sånnen!!!

Du er tøff =) heia deg!

Kjære skeptikere.

2009-11-22T08:50:00.000-08:00

Jesus er den han sier at han er. Bare sånn rent hypotetisk. Han er den han sier han er. Alle historiene om ham er sanne. Alt som står skrevet i Bibelen at han har gjort. Alt han sa, alle han velsigna, alle han kjefta på, han lo, han gråt, han ble sint, han ble glad, han snekra, han gjorde vann til vin, han syntes at mora var litt masete, han lekte med småungene, han hadde aldri sex ( I KNOW, it's CRAZY, huh!?), han gjorde aldri noe sannhetsmoralsk forkastelig, han hadde søsken som ikke forsto seg på ham, han vekka folk fra døden, han stinka svette etter lange gåturer, han dreit på dassen, han svetta blod, han drev ut demoner, han blei korsfesta, han sto opp igjen etter tre dager, han viste seg for folka han hang med før han døde, han gikk og prata med dem og de kjente ham ikke igjen etc etc osv bla bla bla.

Sett at det er sant. At alle nålevende mennesker som forteller at de har møtt en som heter Jesus, enten i drømmer, syner eller som en person de kan se. Alle som sier at de ikke visste hvem Jesus var før han redda dem ut av en eller annen knipe. For eksempel den amerikanske jentungen som gjenkjente bildet av Jesus på søndagsskolen, for det var han samme som var med og gjemte seg bak sofaen den kvelden faren skjøt mora og deretter seg selv. Ikke at vi vet nøyaktig hvordan Jesus så ut. Men slik ble han iallfall gjenkjent av henne.

Sett at dette er sant.

Så tar du deg en tur inni hodet ditt. Spol tilbake. Grundig langt. Begynn fra så tidlig du kan huske. Tenk på kristne. Kristne folk. Kristne du har møtt som du ikke har likt, eller som ikke har likt deg. Kristne som har virket som de har "heila vede'" (som "vet alt"). Folk som har kalt seg kristne som har forvirra deg med snakkemåten om det du trodde var et nådefullt evangelium som virker mer som et tyranni. Se for deg alle sammen. Du har lov til å være sur på dem igjen når du tenker på dem, selv om det er lenge siden. Kristne som har gitt deg flere pekefingre i trynet enn gode ord. Kristne som ikke har kunnet forklare hva forskjellen på "nåde" og "sannhet" er, som du føler har krevd noe av deg som du ikke kunne gi. Absolutt alle de som på en eller annen måte har presentert Jesus for deg på en uforståelig måte.

Så visker du dem ut, alle sammen. Drit i dem. Hver eneste en. Bare lat som om, bare for et eneste lite øyeblikk, at du aldri har møtt dem. Lat som om du har helt blanke ark. Du har aldri hørt om Jesus. Du har aldri sett en Bibel. Du har i HVERT fall aldri LEST i en.

(Digresjon: Kristendom er nemlig ikke det samme som Jesus. Vi har bare innbilt oss det, mange av oss. Mange tror det fremdeles. Det er rart, det der. Hvordan noen har funnet ut at DET kaller vi kristendom, så mener vi at Jesus står for det. Dette ene. Denne boksen her, vi stapper Jesus oppi her, her kan han være. Så har vi kontroll på ham. Good one. Yeah.)

Så kan du ta deg en tur i Boka (f.eks Matteus) og så leser du med et åpent sinn. Gjerne flere ganger, om du vil. Så kan du tenke "Hva hvis Jesus er den han sier at han er..?"

Ja, hva da?

Dagens lille glade

2009-11-19T08:56:00.000-08:00

Jeg blir like

a) overraska
b) glad
c) forundra

hver gang jeg passerer et speil og tenker "i dag har jeg en fin dag".

I dag var en sånnen dag. I dag følte jeg meg rett og slett fin. La oss feire de dagene, hæ?! Jenter og kvinner virker ikke å ha overflod av akkurat de dagene. Bare tenk på det da. Vi har komplekser for et eller annet uansett hvor vakre vi er, alt fra supermodeller til folk som ikke vet hva mascara er. Vi har alltid et eller annet. Jeg syns vi skal feire de dagene vi virkelig føler oss vakre. Gjerne med et glass cola, eller litt chips, eller (min favoritt) smågodt-krokodiller.

Vi er vakre, dere. Woho!!

Hva med å...

2009-11-16T09:35:00.000-08:00

jogge i iskaldt dassregn?

sove til det blir mørkt igjen?

spise middag tre ganger om dagen?

gi en totalt fremmed en klem midt på gata?

synge høyt på bussen?

kjøre omveier når du egentlig bare vil hjem fortest mulig?

snakke med mat i munnen?

takke Gud for ei ny uke?

skrive helt random poster av og til?

fri til noen via facebook?

le så du griner?

smile når du tenker på alle de rare venninnene/vennene du har?

si til noen hvor mye du savner dem?

leve?

Er det ikke et under, dere?

Veddemålet

2009-11-10T07:45:00.000-08:00

Hun satt i grøftekanten. Håret lå i tjafser, det ene kinnet var innhult og arrete. En kunde hadde stukket en knust ølflaske inn i kinnet hennes da han voldtok henne. Det er mange år siden nå, men hun bærer arret med seg ennå. Han fikk henne til å tape mange penger, den drittsekken. Som om hun ikke hata seg selv nok fra før av, så hadde iallfall han hjulpet til enda mer med "gaven" sin.

Sola varmet vanvittig denne dagen, en sterk kontrast til hvordan hun følte seg. En guttegjeng tasset bortover gata, med hver sin pils i hånda. De var litt brisne; nok til å tulle med veddemålet om å "prøve noe nytt". Den eneste som tok papir blant alle saksene, var Alex, den som var minst gem på det. Han rista på hodet og ville gå, men kompisene drog frem tusenlappene i potten. Det blei fjorten tusen til sammen. "Detta kan du ikke si nei til, Alex! Du slipper til og med å betale!" Han hadde ikke noe motmæle; han hadde jo vært med på det, han også.

Han tok på seg den macho holdningen og sprada bort til henne. Da han stod fem meter fra henne, kremtet han karslig for å få henne til å se opp. Da hun gjorde det, hadde han lyst til å rygge tilbake. Men han stanset bare opp og spurte: "Så du sitter her en fin dag som denne?", litt i "har du lov til det?"-toneleiet. Hun smilte, som bare hun kunne gjøre det, men Alex hengte seg likevel opp i det dype arret i kinnet hennes. "Ja, jeg gjør nå det". Stemmen hennes var underlig mye mer ekstatisk enn hjertet hennes. Hun tenkte det måtte være på grunn av at denne unge herren fremfor henne var mye kjekkere enn de andre hun hadde fått de siste fire årene etter den første voldtekten.

Han lot ikke til å merke hennes tanker. Han var for opptatt med å telle sedlene. Hun så på hendene hans, hva han drev med, reiste seg opp, tok ham i hånda og drog ham med seg inn i et smug. Det var bare en murvegg som adskilte dem mot gata og en annen som førte til stranda. Hun begynte å kneppe opp buksa hans.

"Vent..", hvisket han. "Her??" Han hadde ikke lagt merke til henne plutselig forandring fra vennlighet til resolutt yrkesutføring da hun så pengene.
"Ja, du så grundig ivrig ut! Stå der og telle penger på åpen gate".
"Beklager, jeg.. jeg har aldri gjort dette før", stammet Alex frem. Han lurte på om kompisene fulgte med på hva som var i ferd med å skje, så seg om fra side til side.
"Det er aldri purk her", sa hun.
"De har gitt opp å kaste oss bort; vi kommer jo bare tilbake."
"Å..." Alex kjente et sug i magen.
"Dette kan jeg ikke. Du er nydelig og alt det der, men dette kan jeg ikke gjøre."
Hun måpte. Aldri før hadde hun hørt dèt! Han klemte sedlene i hånda hennes, strøk henne over håret som en pappa stryker barnet sitt, og sa:
"Lei deg en leilighet langt borte fra dette hølet. Du fortjener bedre enn dette her. Vær så snill, gjør det." Han boret øynene sine inn i hennes, for å understreke poenget sitt.

Så gikk han.

Ut av livet hennes, like fort om han hadde kommet inn i det. Men på den ene seddelen sto det en adresse. Han hadde skriblet den ned mens han talte pengene! Det var til et privathus i Larvik.

Alex kom tilbake til gjengen. "Det gikk fort", lo de. Knut så på ham. Alex rista bare på hodet. Knut pusta ut.
"Jeg visste du ikke ville gjøre det. Ga du henne adressen?"
Alex nikka.
"Bra."
Bare Alex visste at Knut hadde fulgt med på henne i over ett år allerede. Han hadde ikke mot nok til å gjøre det selv, så endelig var det Alex sin tur til å tape veddemålet.

De dagene

2009-11-09T09:00:00.001-08:00

du ikke gjør noe av samfunnsmessig betydning, men som likevel ikke føles bortkastet.

du bare henger ut med en venn, gjør ingenting og syns dagen er såre god.

du skriver en sang og det er det eneste du skriver den dagen.

du spiller gitar og finner ut av en akkord du ikke har fått til før.

du overrasker noen med å si noe fint til dem som de ikke forventer.

du tenker over hva de forhenværende dagene har gjort med deg.

du får mail fra noen som er forelska og ikke vet hvor de skal gjøre seg av.

du bare MÅ se en venn selv om du ikke har tid fordi du er SÅ glad i dem.

du ser over livet ditt og er fornøyd med tingenes tilstand.

skal du ikke bare la passere i periferien.

skal du ta vare på. Hvem vet når slike dager kommer igjen?

Tirsdagsblogger

2009-11-03T05:20:00.001-08:00

er ikke som andre blogger.

Det prøver å være midt i uka.
Du er mer eller mindre trøtt hele dagen.
Det hjelper ikke å drikke kaffe.
Du prøver å motivere deg for oppgavene, men hjernen lystrer ikke.
Inni deg sier du "stå opp, kropp." Men den vil ikke.

Det er tirsdag.
Og du blogger.
Og du lurer på om du skulle latt være.

"Men igjen sier jeg gled dere i Herren - alltid!"
Selv på trøtte tirsdager?
Selv på trøtte tirsdager.

Du trenger ikke alltid å være glad. Men du kan ha det festlig likevel.
Det tror jeg er å glede seg i Herren. Jeg er ikke alltid glad. TRUST ME. Noen ganger er jeg skikkelig sur, temperamentsfull, irrasjonell - og lar det gå utover andre mennesker eller gjenstander i min umiddelbare nærhet. Men du har lov til å bli alt dette. Det er HELT greit. Just don't kill anyone.

Føl i vei. Men ikke føl i veien for andre. Skjønner? Kænskje?
I love the Lord. He's so flippin' real all the time.

Fadime til ettertanke..?

2009-10-29T09:49:00.000-07:00

Jeg og ei annen jente er på jobb hos noe som ligna på en imam. Det er en hul lyd i rommet, vi skrubber gulv eller vasker sandaler, litt usikker. Det er fuktig i rommet, lukter klor. Stort, vått rom. Glatte gulv. Jeg vet ikke om den andre jenta er søsteren min, jeg tror jeg er litt eldre enn henne. En mann er der, en imam? Er vi i et baderomstempel (noe som heter det?)? Eller en hamam (bade/skrubbested for kvinner, ligner på et spa)? Hva gjør i tilfelle en mann i en hamam? En annen mann kommer på besøk til denne mannen. Jeg ser ut til å kjenne ham, selv om jeg aldri har sett ham før. Han er kanskje noen og tjue år eldre enn meg, ser på meg med et blikk som sier «jeg vil og skal ha deg, og det NÅ», jeg blir redd og sier jeg må på do.

Jeg går inn ei dør jeg aldri har sett før, og på andre sida er jeg i en gang jeg aldri har vært før. Det er en bred passasje mellom to garderober. Gjennom ei glipe til den ene garderoben skimter jeg dusjer og kvinneskikkelser i badedrakt og tar meg selv i å tenke om det kommer menn og spionerer her nede av og til. Det er både vestlige og ikke-vestlige. På den andre sida kan jeg ikke se noe. Det er hvite murvegger, men er dårlig malt lysegrønne. En heslig farge. Et håndtak var bolta fast til den ene veggen, men det var umulig å åpne, den var sammenmuret til resten av veggen. Mannen som vil ha meg kommer etter meg og spør påtatt vennlig hva jeg skal. Han virker utålmodig og sint, men tør ikke ta i meg med makt for det er andre mennesker der nå. Jeg ser at han ikke tør å dra meg med seg, så jeg svarer at jeg bare skal ned den trappa her, jeg må på do. Han vet nok at doet ikke er der nede, men jeg vil slippe unna ham og er nysgjerrig og vil ned og se hva annet jeg har gått glipp av.

Jeg kommer plutselig opp til et rom, et kjøpesenter eller noe. Jeg står som fastfrosset i gulvet, vet ikke hvor jeg er. Mannen som fulgte etter meg er borte, men jeg aner at jeg snart må møte ham igjen. Jeg ser fire menn stå litt lenger borte. Det står også noen kvinner og jenter der, tre eller fire, alle står ved ei rulletrapp. Det er en liten kafè der med noen bord og stoler, og butikker på alle kanter. Mennene forhandler om ei av dem. Hun har en grønn nydelig drakt, og svarte lette sommersko. Drakten er åpen nede ved siden av leggene og jeg kan se hun har gyllenbrun hudfarge. Det er alt jeg ser av henne, for jeg tror jeg står nede i ei trapp. Mennene krangler høylytt om henne. Hun står rakrygget og venter på hva som helst.

Mennene samler seg rundt henne igjen. Nå ser jeg hele henne. Hun kan være femten eller seksten år, langt fint hår, et rolig, vakkert ansikt. En av mennene starter noe som høres ut som et vielsesrituale, han gjentar ord og setninger. De andre mennene har trengt seg helt innpå henne, og en av dem har lagt hendene rundt halsen hennes. De andre mennene skjuler ham, men jeg prøver å gripe inn og fjerne hendene hans. Kvinnene står i bakgrunnen og gjemmer hodet i hendene eller ser en annen vei. De andre presser seg tettere sammen, uten å dytte meg bort. Jeg kommer bare ikke til.

Til slutt løsner mengden seg, og jeg kommer meg bort til ham som dirrende står og kveler jenta. Jeg løsner de krampaktige fingrene hans fra halsen hennes, hun faller sammen med halvåpne øyne og jeg tar imot henne rett før hun siger sammen på gulvet. Jeg ser på dem med fortvilte øyne, men sier ikke hjelp til dem engang. De snur seg og går, jeg vet jeg får ingen hjelp fra den kanten. De sier noe sånt som «hun har ingen nytte for oss lenger». Kvinnene står forskremt i et hjørne et lite øyeblikk før de begynner å shoppe. Jeg kommer på at vi er i et kjøpesenter, og paralysert går det opp for meg at jeg er den eneste som bryr meg om at denne jenta er død. Og jeg har aldri i hele mitt liv møtt henne engang – før nå! Noen minutter før hennes død, og nå når jeg står og holder hennes døde kropp.
Så opplever jeg noe enda merkeligere. Tiden blir spolt tilbake, eller det føles iallfall sånn. Eneste forskjellen er at nå står den drepte jenta ved siden av meg, og sammen står vi og ser på hennes siste minutter i live. Hun ser livet sitt i reprise, og jeg står her med henne. Hun ser med nøytralt blikk på det som skjer, på mannen hun ikke ville gifte seg med, og derfor drepte broren eller svogeren hans henne, eller så er det broren hennes, jeg vet ikke. Jeg vet bare at han var yngst, hadde findress og briller, veldig uren hud og regulering, og så ut som om han ikke hadde drept noen før, men var glad for endelig å ha gjort det. Jeg vil nok en gang gripe inn da hun blir kvalt, men hun holder en arm framfor meg, så jeg kommer ingen vei. Jeg vet at hun allerede er død; ånden hennes står jo her og hindrer meg i å gripe inn i livet hennes som passerer i revy. Absurd setting. Jeg står hjelpeløs og ser meg selv ta imot henne.

Etterpå står hun framfor faren sin med kvelningsmerker, en tynn, dyp stripe rundt halsen (gutten må ha hatt en tråd gjemt et sted). Hun sier at «du kan drepe meg, men du kan aldri ydmyke meg». Han snur ryggen og går. Endelig ser hun meg i øynene, denne jenta jeg aldri har sett før. Hun har et smykke rundt halsen med en innskrift på, og jeg hører at hun sier de samme ordene som står på smykket.

«Du kan drepe meg, men du kan aldri stjele sjelen min. Den er bare min, og jeg viser kjærlighet til hvem jeg vil.»

Jeg bryter sammen og hulker, vil ikke høre på henne, vil at hun skal bli levende, så vi kan bli venninner og hun kan fortelle faren min at jeg ikke vil gifte meg med han som voldtar meg når ingen ser på, og håpet mitt dør sammen med henne, men hun står der, hun holder rundt meg, holder ansiktet mitt i hendene sine, tvinger meg til å se inn i øynene hennes, og det virker som hun vil ha meg til å si og tenke det samme som henne, for hun gjentar disse ordene om og om igjen.

Jeg våkner gråtende.

Jeg har akkurat lest om Fadime som ble drept i Sverige fordi hun, ifølge faren og mennene forøvrig i hennes familie, elsket feil mann.
Jeg skriver ned denne drømmen slik jeg husker den.

Dette er noens virkelighet i dag. Dette skjer et eller annet sted i dag. Hvem kan de snu seg til for å få hjelp? Amnesty? Skal Amnesty redde dem alle sammen? Hva kan vi gjøre? Hvilke forhåndsregler kan vi følge? Hvilke internasjonale lover kan vi lage og kreve at blir fulgt? Kan vi som fredsbevarende nasjon bare se på at folk lever i ufred, bare fordi vi ikke har en "fredsbevarende avtale" i det aktuelle landet, eller i det aktuelle samfunnet? Hvor er utdannelsen? Hvor er intelligensen?

Mennesket er skapt i Guds kjærlige bilde. Vi dreper litt av Gud hver gang vi dreper et menneske på denne måten. Til slutt har vi drept Gud, og det er ingen himmel igjen på denne siden av døden. Vi dreper Gud når det er lettere å drepe et menneske enn å svelge stolthet. Stolthet kommer av uvitenhet. Når du føler deg dum. Når du føler at andre synes du er dum. Du må "redde æren din". Du må drepe noen for æren din sin skyld. Ære er stolthet i innpakning.

Mark my words:
Stolthet kommer i mange farger og fasonger.

Fuck you og unnskyld

2009-10-28T13:51:00.000-07:00

Du sa det med øynene i det du gikk forbi
Du sa det med klemmen du ikke ville gi
Du sa det litt snøvlete, da du var god og full
De vakreste ordene: «Fuck you og unnskyld»

Du sa det da du gikk ut med litt for lite klær
Du blåste bare av meg, du ropte «se og lær!
Å fryse er kun psykisk, du snakker bare tull»
Med holdningen din sa du: «Fuck you og unnskyld»

Du skreiv det ned i sanden, på ark og støpt i stein
Du skreiv det på min tv, som var langt fra rein
Du skreiv det litt sarkastisk, litt brennende som kull
Du skreiv med dine egne ord; «Fuck you og unnskyld.»

Du klarte aldri si det du aldri ville si
Det ble med noen stavelser, som du og jeg og vi
Jeg klarte ikke innse at vi var bare tull
Vi krangla heller mye, sa "fuck you" og så "unnskyld"

«Takk for de gode prater», var det jeg ville si
Takk for at du var der, for alt du ville gi
Du viste meg et glimt av ditt hjerte fullt av hull
Men du ga ikke opp, du smilte «fuck you og unnskyld»

Jeg vet du vet jeg så deg, og som du hatet det!
Du ville ikke se meg, du ville vær' i fred
Jeg prøvde jo å gjemme meg i mitt sorte hull
Men ingenting fungerte, bare "fuck you og unnskyld"

Jeg så deg tvers igjennom, jeg kjente hjertet ditt
For det var samme type som meg; det var jo mitt!
Jeg ønsket å si til deg, du som var god som gull
"Just shut up and love me, fuck you too» og «unnskyld.»

men det ble med tanken...

(inspirert av en ancient post av funkyuncle.blogspot.com)

Hvorfor ikke?

2009-10-26T15:53:00.000-07:00

...det vil gi sin frukt i sin tid..

Hvem sier at jeg ikke kan gjøre en forskjell?
Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre noe?
Mor Teresa var bare èn person, var hun ikke?
Gandhi var bare èn person.
Om jeg ikke tar helt feil, så var Jesus også bare èn person.
Han hadde riktignok et par trumfkort, men han var èn person. Han var Gud OG denne ene personen, riktignok. But get my point here.
Hvorfor skulle ikke jeg kunne gjøre en forskjell, selv om jeg bare er èn person?
Er det ikke slik mye begynner da? Med at èn eller to har tro på noe, går for det - og merker at det har ringvirkninger.
Hvorfor skulle ikke jeg ha tro på noe når så mange har hatt det før meg?

Hva har jeg tro på, egentlig?
En bedre morgendag?
World in one peace?
Rettferdig penge-, mat-, rikdomsfordeling?
Evig liv, frelse og fred for dem som tar imot Menneskesønnen?
All of the above, tenker jeg.
Jeg vil ha ALT.
Hvorfor skulle jeg nøye meg med mindre?

Når noen sier "søk først Guds rike, så skal du få alt det andre i tillegg", hvorfor skulle jeg ikke forvente og håpe på alt dette andre i tillegg? Skulle ønske alle de "viktige" folka i verden søkte Guds rike først. Kanskje jeg kan søke for dem?

Hvor er søknadsskjemaet?!

Månedens bok

2009-10-16T10:42:00.000-07:00

Løyen!!!

Tror dette kan være en bok for spesielt Hansi i Danmark.

Jeg også vil benytte anledningen til å lage en liste.

JEG LIKER:Postkort
Kyllinggryterett
Kjekke bussjåfører som smiler til meg når jeg går av bussen
Peter Halldorf
Å smile
Sjokolade
Å være tidlig ute (tro det eller ei, jeg liker faktisk det)
Gode drøser med kloke damer
Å treffe kjentfolk
Jack Black
Giraffer
God undervisning
Lilla
Eple Kilde Cider (Ja, det skrives sånn)
Bøker
mm

Takk til alle dere som har sendt meg postkort siden jeg flytta til Kristiansand. Altså; Takk for kortet, Hansi.

Ord for dagen

2009-10-15T07:01:00.000-07:00

"Av alt levende er mennesket det eneste som drikker uten å være tørst, spiser uten å være sulten og snakker uten å ha noe å si." John Steinbeck

Hm. I wonder why.

Mennesket lever ikke av brød alene.
Ikke alle vet det.
Så vi spiser og drikker i håp om å mette vår umettelige trang til noe mer, noe større, noe viktigere, vi snakker for å unngå stillheten rundt oss som sier "det er ikke mer enn det du ser!"

Hadde vi tidd stille innimellom, kunne vi hørt suset i stillheten som protesterer.

Btw; Heia TONO!!

La meg få se ditt ansikt.

2009-10-11T16:05:00.000-07:00

Hvorfor skjuler du deg? Har du fått ei kvise du er flau over? Hvorfor ser du bort? Har du fått noe i øyet? Klør det? Hvorfor unngår du blikket mitt? Har jeg sagt noe galt? Har jeg gjort det redd? Er du usikker på meg? Er det derfor du ser bort? Hvorfor møter du ikke blikket mitt? Er du redd meg? Er det derfor du ikke møter blikket mitt?
Er du redd?

Hadde du sett på meg nå, hadde du sett at jeg smiler til deg. Jeg ville aldri ledd av deg hvis du gråt. Jeg ville aldri pekt deg opp i ansiktet og ledd av at du var usikker. Jeg vil legge en finger varsomt under haka di, løfte den opp slik at blikket ditt møter mitt - og smile mitt mest strålende smil til deg. Jeg ville sagt "hei! Jeg ser deg, altså. Jeg vet hva du tenker, og jeg kjenner hjertet ditt. Ser du at jeg er her likevel?"

Det ville jeg ha gjort. Jeg vil se ansiktet ditt. Jeg vil møte øynene dine, for du kan hvile deg i mine øyne. Jeg vil ikke se bort hvis du tør å møte blikket mitt. Jeg liker nemlig øynene dine.

Gi ditt ansikt, du også!

2009-10-05T06:18:00.001-07:00

http://fadderskap.plan-norge.no/gi-ditt-ansikt/spre-ordet

Jeg drømte om Kongen.

2009-09-28T09:49:00.000-07:00

Ikke om Jesus, som jeg ser på som kongen min. Foruten Noregs Konge da. I natt drømte jeg faktisk om selveste Kong Harald. Og i forelesninga i dag fikk jeg "streng beskjed" (les: Ingen konsekvente regler, men foretrukket skrivemåte) om å ikke titulere ham "Kong" med stor k. Det skal være "kong" Harald. Det er visstnok det eneste foretrukket riktige.

Men altså. Jeg drømte om KONG HARALD i natt. Og det kom jeg ikke på før det eksempelet i forelesninga kom. At han heter kong Harald, og ikke Kong Harald, og IALLFALL ikke KONG HARALD. Han kan hete hva han vil for meg. Jeg syns vi kunne spurt ham hva han synes om den tittelen, hvordan han vil ha den skrevet, så kunne vi sett hva det ble til. Lite kult hvis han vil hete KONG HARALD, da, dere. Hæ? Løye.

Men altså. Jeg drømte om kong/Kong/KONG Harald i natt. Jeg drømte at jeg holdt ham støttende i armen mens vi gikk på en litt glatt og isbelagt vei av noe slag, tror det var asfalt, og jeg så SLOTTET et stykke i bakgrunnen. Så stilte han seg opp og poserte litt framfor meg, for jeg skulle fotografere ham. Selvsagt skulle jeg fotografere ham. Jeg har fotografering på hjernen for tida, etter at jeg fikk (ja, FIKK) et canon-kamera av en som følte han skulle gi meg det. Hvor kult er ikke det!? (Ja, velsignelsene slutter visst ikke å regne rundt meg! It's amazing.)

Altså. Jeg hadde mitt nyfåtte (er det et ord? Det er det nå iallfall. Jeg har hørt at som journalist kan du lage dine egne ord. NICE!! ME LIKE!!) kamera rundt halsen. Harald Olavsson (har han et etternavn, egentlig? Han har det nå iallfall, ble litt for mye med k eller K.) stilte villig opp foran meg. Først sto han den ene veien "Kan jeg stå sånn?", så snudde han seg litt, sånn at han sto litt mer i profil "skal jeg stå sånn?", før han snudde seg enda noen ganger og spør "skal jeg stå sånn?", hele tiden med et lurt smil om munnen, ut med armene hver gang han sa "sånn", jeg begynte å tenke på lukkertida og fikk ikke tatt ett eneste bra bilde, for han sto jo aldri stille. Han beveget seg jo hele tida. Så jeg bare ristet oppgitt på hodet og tenkte "skal jeg ikke våkne snart?"

Så våkna jeg. Og lå og flirte litt for meg selv.
Før jeg husket en annen drøm jeg også hadde. Og denne var om mulig enda mer levende.

Jeg drømte at jeg så en mann i profil. Han hadde mørkt hår og tredagers-skjegg. Han hadde fin profil med alvorlig mine, men ikke skummel. Jeg så ham som om det var på et bilde, så ham som om han kom inn i bildet fra venstre, og jeg så bare fra livet og opp og den høyre hånda hans. Han hadde melkehvit skjorte på seg, en sånnen av et solid stoff. Han hadde akkurat gravd lange rekker med ledige hull i jorda, en slags grønnsaksjord, men klærne var likevel rene. Grunnen til at jeg vet at han gravde hull i jorda, var at rett før jeg så ham som på et bilde, hadde jeg sett ham gå fremoverbøyd over jorda mens han dyttet jordsidene fra hverandre for å lage hull. Og han hadde et frø i hånda. Et lite, hvitt ett. Han så alvorlig og ettertenksomt på dette frøet, som om han akkurat hadde hatt en seriøs samtale med det, men jeg vet ikke hva han sa til det. Jeg tenkte at det rabla for denne mannen, tenk å føre en fornuftig samtale med et frø! Hæ, liksom.

Plutselig tok frøet sats, hoppet høyt opp fra hånda hans, og fra hopp til landing gikk alt i slow motion. Frøet tok et elegant svalestup fra hånda hans og ned i jorda for å finne seg en plass å være og vokse. Ikke spør meg hvordan jeg vet at det var et elegant svalestup. Jeg bare så at det var det. Og da det landa på jorda, ble det vanlig motion igjen, og jeg så at frøet løp framover. Mannen fulgte nøye med på hvor frøet fant seg en plass. Frøet visste at mannen hadde gravd mange nok hull for å gi det flere valgmuligheter, og nå fulgte han spent med på hvilket sted frøet valgte å være. Frøet løp bortover rekka med hull, fant seg et sted passe langt borte fra ham, så at han fulgte det med øynene, og så tok det sats, hoppet nedi og gravde seg godt til rette. Så la det seg til å vente på å vokse, for det tenkte med seg selv; "Jeg legger meg her, jeg, for jeg kommer til å vokse nær ham uansett hvor jeg ligger i denne jorda. Jeg kommer til å bli en stor og sterk plante eller et tre eller noe, vet ikke helt hva, men jeg kommer jo ikke alltid til å være et lite frø".

Så smilte det for seg selv.

Og så våkna jeg.

Ting jeg har gjort på en søndag.

2009-09-27T15:18:00.000-07:00

Sett en god film.
Vært med og kjørt meg vilt oppi heia i Arendal pga en gps med sitt eget liv.
Prøvespilt et VILT ustemt piano.
Blitt positivt (og sjokkert) overrasket av den magiske lyden det likevel hadde.
Drukket iskaffe fra en koselig plate & kaffebar i Arendal. FABOLOUS konsept.
Ledd masse.
Tenkt tilbake.
Sippet masse.
Undret mye.
Tenkt fremover.
Blitt estetisk tilfredsstilt av kunst i Det Hvite Huset.
Lest mye.
Drøst med Gud.
Badet.
Spist god, gammeldags fiskegrateng.
Fotografert.

Takket fint for at jeg er lever og har evnen til å fornyes.

Å tenke...

2009-09-26T07:33:00.000-07:00

..gjør noe med deg som menneske.

Du kan tenke deg kvalm, trist, sint, frustrert og bekymret.

Du kan tenke deg rolig, tålmodig, klok, vis og glad.

Jeg vet det, det høres ut som psykologisk babbel.
Men det er noe i det.
Mye, faktisk.

Tanken er unik. Det er ingen som kjenner den før du har sagt den høyt.

Unntatt Èn, selvsagt.

Det kan være du får et glimt av håp du ikke hadde før du begynte å tenke.

Det kan være du ser noe i tanken du ikke visste gjemte seg der.

Kanskje..

Kanskje finner du en skatt.

I form av en tanke.

Kanskje, bare kanskje..

Kan den tanken redde dagen din.

Kanskje var det bare èn eneste god tanke du trengte for å komme gjennom dagen.

Og plutselig befinner du deg på do når strømmen går.

Hva tenker du da..?

Reis og kos deg. Eller ikke. Velge selv.

2009-09-22T13:48:00.000-07:00

A: Skal ikke du til syden i høst da? Det er jo så gode priser nå atte, hører Charterfeber skal ta turen innom Alanya, og jeg og Alfred, vi skal prøve å reise slik at vi kanskje kommer med på ei innspilling, så spennende!

B: Nei.

A: Hvorfor ikke? Det er jo obligatorisk å reise når man er norsk, nei,det var sant, du og familien var jo på den koselige teltturen i utmarka, og det kosta nok en del med all den hermetikken, og stakkars, kona de mista mobilen i elva, ja, ja, man må spare da, skjønner det, vet du, i år reiser jeg og Alfred uten ungene, ja, vi tenkte å unne oss det, og ifjor var vi jo innom en koselig liten butikk, og de søte tyrkiske mennene var så snille og behandlet meg så pent, og se!, jeg fikk denne fine pelsen for en slikk og ingenting, den kostet så lite at jeg betalte det dobbelte av det de sa, ja, jeg kjenner igjen ekte vare når jeg ser det, og vet du, jeg og Alfred ville bort og se til dem dagen etterpå, men da var de forsvunnet!, stakkars, det er hard konkurranse på gata, kanskje de måtte flytte seg, og så fant Alfred ut at han hadde mistet lommeboka, kort og femten tusen i kontanter, ja, vi har jo hørt på nyhetene om de der amerikanerne som stjeler kodene til folk, ja, man kan ikke stole på noen nå til dags, så vi tok ut kontanter, men sannelig min hatt!, der lå lommeboka på fortauet rett utenfor på gata til den nedlagte butikken vi var i forrige dagen, Alfred må ha mista den der da vi var der og handla, så var den jo tom nå da, jada, men det er jo så mange ungdommer som reker rundt her, fæle greier, jadda, så ikke så rart om pengene var borte, men vil du kjenne på pelsen min, den er så myk og god, bare kjenn!

B: Nei takk. Jeg kjøper meg ei whiskey og begynner å drikke på vei ned til solstudioet, så drikker jeg ferdig der. Etterpå kan jeg sjangle meg hjem på mine nye sandaler som jeg kjøper på salg på Nille. Det går greit, det. Same feeling. Special price for me. Slipper til og med å bli solbrent i skyggen. Yes. Og er jeg riktig heldig, husker jeg hvor jeg bor.

A: ...

Friend's Got Talent 2 (and Stuff We Can Learn).

2009-09-17T09:01:00.000-07:00

Et ord talt i rette tid er mer verdt enn hundre gaver til jul.

Mange sier at jeg tenker på mange ting samtidig. Denne posten er et helt klart bevis på det. Mange sier også at for at det skal bli en god og lettleselig post, må du holde deg til ètt tema, max to. Det blåser jeg et orkankast i akkurat denne gang. Så vet du i det minste hva du går til.

Norsk, ja. Kjente det blei litt for drøyt å holde på et engelsk uttrykk når jeg, som du kanskje har skjønt i lange tider, er norsk. Jeg er veldig glad i mitt norske språk, selv om det er helt udugelig i verdenssammenheng. Som en kompis av meg sa: "Det er knapt fire millioner i hele verden som snakker norsk, så hva i all verden kan det egentlig brukes til!?" Så. Ja takk til det norske språk. Og nå til dags har vi jo auto-oversett og alt slags, så hvorfor skrive engelsk?? Det var gøy å prøve.

Jeg herpa pc-en min sist uke, så den har vært hos doktor Hallgeir og sønn (takk, Hallgeir og Hans Arvid) og blitt fiksa. Skal aldri mer prøve å upgrade noe som helst selv, for jeg er jo kjent for å ikke begi meg ut på ting jeg ikke har peiling på (tulla.)

Jeg hørte gjennom noen podcaster idag. Ja, jeg fant dem forresten nettopp. Har aldri sjekka ut noen podcaster før, så det var fint å endelig gjøre det. Har hørt en tale av Thomas Rake, èn av Torstein Bjorland og èn av Per Åge Berge. Og jeg må si; Jeg er veldig stolt av folka i kjerka mi!! Bedehuskjerkå. Fine navnet. Ikke at det bare er å snakke ryddig og oversiktlig og gripende om det de gjør, de kan mange andre ting også. Men er det ètt talent jeg vil nevne i denne sammenhengen, så er det nettopp det.

Men helt seriøst. Man tenker liksom ikke så ofte over at folk som har et tillitsverv i en eller annen grad er noe annet enn dyktige i det de gjør. Men det skulle vi jammen stoppet opp og gjort av og til. Og vi kunne kanskje til og med blitt flinkere til å oppmuntre hverandre, eventuelt gi konstruktiv feedback. Ikke bare overlate alt ansvar til de som skal ansvarliggjøre dem, men du og jeg, som medmennesker og medvandrere, vi har faktisk lov til å oppmuntre de som "kan mer enn oss" (foreløpig?). Det betyr faktisk noe. Liker jaffall jeg å tro. De er bare mennesker, de også. Med en gave i form av det talte ord.

Så om jeg ikke henger med dem sånn vilt ofte (lenger), så ser jeg på dem som mine venner. Mine meddisipler og brødre. Og det er sterkt å lytte til dem når de lar Gud røre ved deres ord og liv.

Og det som er like gøy å kunne si: Jeg kjenner folk som har et enormt potensiale til å dele Guds ord stort og veldig og verdig. Og mange av dem vet det ikke selv engang! Forhåpentligvis finner de det ut når tiden er inne. Det har jeg faktisk full tro på. Det er folk som ikke plent stikker seg så voldsomt fram. Og mange ganger trenger de at andre forteller dem at de faktisk har noe å komme med og drar dem litt videre, men det har ikke alle forstått ennå. Jeg har (dessverre, av og til) ikke de store problemer med å snakke i sosiale sammenhenger. Av og til snakker jeg altfor mye. Det er en blanding av at jeg kan være usikker på sammensetningen av folk, og mens jeg prøver å fange atmosfæren i et rom, forkler jeg usikkerheten min i form av prat. Ellers er det fordi jeg selvsagt har en del på hjertet, og jeg takker heller ikke nei til en god diskusjon. Hadde jeg vært gutt/mann nå, kunne jeg si "vi er for dårlige når det kommer til oppmuntring." Men det ville vært å ta litt hardt i, kanskje. Så jeg kan heller si det slik jeg opplever det.

Gutter og menn kunne blitt flinkere til å oppmuntre jentene og kvinnene i kjerka si.

Det gjelder ikke bare de man kjenner godt eller tenker at du har god kjemi med eller whatever. Og om vi har hatt denne diskusjonen ca tusen ganger før, at hvis man komplimenterer noen (for det er det det blir sett på som, nesten uansett hva du sier og hvordan du sier det, så blir det sett på som et kompliment vi ofte avfeier, for det generelle norske folk SUGER til å ta til seg fine ting sagt om seg uansett, så vi kan like godt kalle det kompliment), så kan jo de tenke noe annet også videre også videre.

Jeg vet om en håndfull gutter og menn som er imponerende flinke til dette, så de veier jo opp litt for mangelen i andre personer. Men flere ganger har spesielt èn av mine brødre kommet dinglende til meg og sagt: "Du, jeg glemte å si at det var et godt initiativ du hadde" eller "du, jeg glemte visst å si hvor bra det var, det du sa den gangen for fjorten år siden!" eller lignende. Bedre seint enn aldri, sier jeg bare da. Kanskje det rett og slett er fordi det er lett å glemme av å si hva du tenker? Eller at dine tanker ikke teller, for "det er jo bare deg." Ikke at bare gutter har det slik. Men om jeg nå skal få være skapfeminist i fred her på min egen blogg (som jeg tar meg til rette å være), så er dette min mening. Jeg sier som Paulus: Det er ikke Herren som sier dette, men jeg.

Det står også skrevet at vi skal "kappes om å hedre hverandre", og to jeg kjenner tar dette helt ut. De konkurrere nesten med hverandre om å si fine ting til folk, men det rare er; Det blir ikke påtatt av den grunn. Det virker bare som det faller dem helt naturlig! Måtte det bli flere av den sorten i det ganske land! Mannen er tross alt det åndelige overhodet, og det er med motstridende følelser at jeg er enig i det utsagnet. Og kanskje er han det for han har mest å lære? Og når han først har lært det, er det til velbehagelig velsignelse for hans omgangskrets så vel som for hans Herre og Frelser. Jeg bare tenker høyt nå, jeg.

Og forresten: Så vidt jeg har forstått, så er hele Bibelen nedskrevet av menn. Ergo; Det "jentete" som står der er også skrevet av menn. Så ikke kom å si at det er jentete sagt når jeg snakker om å oppmuntre hverandre. Bare en aldri så liten digresjon her på tampen.

Gör det lilla du kan, och se icke därpå
att så ringa, så litet det är
Ty hur skulle du då väl med lust kunna gå
dit din Mästare sender dig här?
Är det uppdrag du fått, än så ringa i sig
O, var nöjd att han gav det åt dig! (Carola, Gör det lilla du kan)

Det er bare ord. Ord som lever. Og som kan gi liv.

Friend's Got Talent

2009-09-02T09:37:00.000-07:00

As I promised in my former post, this next post would be known as Friend's Got Talent. I just want to quickly summarize (?) of my last couple of weeks:

Busy, but fun.

There! Off we go then, you and I.

I know I've written something similar before, hence to blogging about Cathrine House Tjelta some time ago, but that was more a profile blog. This right here will be more a "I Brag About My Talented Friends"-blog. (Don't worry, Cat, you WILL be mentioned on one of these ones as well. Chill.)

I would like to dedicate this post to Tone Karlsen. That is because we have a kinda long history of both joy and pain, and somewhere along the way, we sort of "lost" each other. Ever felt like that with a friend? Your ways go in separate directions, you get other friends, you go there, she or he goes there and bla bla. Stuff like that. Well. As it happens to be, I've known Tone for quite some time now. Since 2000, actually. That is quite a while, man! And during these years, I've experienced being best friends with her to not hang around at all. Some of the reasons I've mentioned. Probably all of them.

But that doesn't mean I don't care about her anymore. Because I really, really, really do. I always have. And I try to tell her that every time I meet her, but I don't know if she knows how much she really means to me. I know I've told some of her other friends, but that doesn't necessarily mean she'd know though, does it? So. That's why I just wanted to dedicate this one to her, and thank her for her heart and for teaching me how to say "I love you". And she's got talent too, you know! She knits things. Like, she makes clothes. Children's clothes. And plumjam. Yeah, she's a really good wife to her husband, I'm sure mine won't be that lucky! I can even overfry my boiled potatoes.

Tone's really something. She's a poet, too. She might not know it herself, but I sure do. And if she doesn't think she is one, I still think she is. If it's something I treasure, it's the written poetry that was given to me once a long time ago. And here, ladies and gentlemen, is where the piece of the puzzle kicks in, the source in the whole "Friend's Got Talent"-thingy.

...hmm.

I was supposed to share it with you guys. But now I totally changed my mind. Because you see, when someone gives you something for you to have, you and you alone, you should keep it that way. Maybe they even forgot they wrote you something in the first place, and when you say you totally love it, they laugh a little and say "okay, yeah, right, it's super old and what not", because they might've forgot how good it actually was. Or they never knew. But I hereby change my mind. I won't publish it. You can all just go to a happy place and think happy thoughts. That's what this poem did to me. So when you say A, you don't necessarily have to say B. You can just let it be. And go straight to the C, which rhymes with the D and the E as well. And there you go, you have poem right there!

Now I'm gonna write her mail with the piece of poetry. And she better be happy about it, cause I sure am to have it. If someone treasures something I write them and tells me they treasure it, I would smile and probably get all teared up and it would make my day. So she better cry. I do that a lot.

So, Tunafish. You're really something. And I'm happy you have Tilda and Strangey. You rock more worlds than theirs. So. Thank you.

Back To School 2 + 3

2009-08-19T07:50:00.000-07:00

With Josh Ritter on my player, I am happy as can be
I am thrilled to be a sayer, I am happy to be me

I wouldn't believe for just half a year ago that I would be in school now. Heck, I wouldn't believe it a MONTH ago! It still is a bit unreal. I can now, with my hand on my heart, say that I understand when people say that it's a gift to be able to go to school. I think so too. It's a gift indeed, said by someone who never thought she would set her foot in a school ever again, haha! And these first couple of days have been no other than a positive surprize. While waiting for school to become chaotic and me wanting to turn my brains inside out, I'm enjoying my new existence here in beautiful Kristiansand, the city my heart has belonged to the last five or six years.

I'm early again (I don't know, I just might have started a new and better life! Who knows?) and find myself a seat while waiting for the new informational day to start. A whole lotta information. Seriously. Luckily, after that, the whole class got together for an introduction. All of us were more or less lost, and I noticed the relief among people when we finally got to see who our class was. That was the first time the newspaper/webpaper-class was gathered as a one. We were interviewed in ones and twos by some second year-students, which was a rather interesting experience. Both because most of the interviewers seemed uninterested in the answers, following leads that went nowhere and picked up unimportant sayings I know I would definitely never spend time on. (Yeah, easy for ME to say what I would've done! I haven't been grilled yet) At the same time they were skillful in the way they asked the questions, and even though most of it after two-three questions started to sound more like a conversation in the "how do I end this thing?!"-way, some people actually impressed me a lot with their way of handling the object being interviewed. Much of the skills of course lie in the interviewer and his/her personality, but I can see that only after one year you learn how to act professional. Like I said, an interesting experience. As the observer I am, I had great joy of this scene.

And in the beginning of this class, a guy just asks out in the air "does anyone want to buy my books afterwards?", and I don't think anyone but me actually captured what he said because of the curious atmosphere hanging like a thick roof in the room (long sentence, I know), so I raised my hand and nodded, and he just "okay, talk to you later." So, after most of us had been interviewed and in a short break, I went up to the dude and said "are you serious? You have all your books right here?", and he just "yeah, I thought I'd do the person who buys my books a favor with bringing them here right away and get rid of them asap. I even have all the old exam-papers and all kinds of notes I've written here, if you want that too. Thought I'd do this person a favor since I didn't get any help at all last year when I needed to buy books, and I wasn't exactly first in line and got tricked and everything. So."

I almost wept with joy (of course I almost wept with joy, I almost always weep period) by this sincere kindness and I blurted out "oh, you're totally paying it forward, like that movie! You have no clue how great this is for me, I would've been like you when it comes to not being early with stuff, so thank you thank youthankyouthank YOU!", and he just "oh, so you've seen that movie, have you?" or something like that, and I just "yeah, of course, I really think this is something like that, this is maybe not a big thing for you, but it sure is for me". And then I told him in short terms of my intricate journey to this school, and he told me his and we both agreed that it was a blessing from God that we were there. Amazing.

Everything that has happened the past two weeks have been a firm confirmation of me having a Father who watches over me. I totally love it. So, in just a little over a week, I
1. decided to go to school
2. got myself a small and nice and really cheap bedsit (hybel) right next to school
3. have gotten hold of all the books I need for the whole schoolyear.

No stress.

Someone who thinks I'm being blessed over here? I certainly do. Thank you, all of you who have helped me with this, both practical and in prayers. You're so precious to me it's not even funny.

And today, on Wednesday 19th, the formal opening of this year went by with moare information, encouraging speeches by teachers etc, and, of course, the most memorable of it all; one Mr Jøkull (?) playing one of my favorite songs on his tenorsax, "Sometimes A Prayer Will Do". Of course I shed some tears of movement and joy. Bjørnar, I mean, of COURSE.. You would've wept too. Probably. Maybe. Not. I did. And I'd gladly do it again.

In the next post, I'm gonna make my very own reality-topic (if I remember). Gled dere! ("Joy yourselves" disn't seem quite right, haha.)

Word up for now

Back To School 1

2009-08-17T05:02:00.001-07:00

So. After being terrifiedly (great word, huh!?) prepared both by my sister and my dearest bestfriend about the dreaded first day of school ("you WILL feel lost and scared and alone, you WILL have troubles with understanding your scedule, you WILL almost undoubtly sit down and cry and call for your mommy"), I woke up this morning, cold sweating and with a dry mouth. Kidding. I woke up, fresh and outrested after a good night's sleep in my dollcottage-bed, had a shower in my dollcottage-shower and prepared some breakfast from my washing room/kitchen and ate it in my room while reading the Most Popular Book Of All Times and spent my morning minutes with my Dad. Great start! I should make that a habit. Definitely gonna make that a habit and not just read whenever during the day. Mornings are underestimated. I can see that now. I gave the whole day to him, asking him to protect me from evil, comfort me when I read the scedule and didn't understand anything (as my friend said I wouldn't), just in general, take care of me.

So. There I was. At my new school. Early as always. (?). Awaiting information. Registering. Pretty satisfied with being the very first student ever of the 2009/2010 at MhG-bunch to have my registration overwith! (I know my housechurchpeople won't ever believe this, but if you want to, I can ask for proof in writing of the woman in the counter, so THERE.) I haven't always been first to do stuff. Wouldn't exactly say this is gonna be a new and better beginning, but hey, at least I've had a great start. Fairly proud of myself. First in line. Always first in line. Mostly because I HATE standing in one.

So the day went by. Information. Information. More information. I realize that this past sentence looks like a parody of any boring school book, but literally, the day was one long informationparty. -and then we had free lunch! I love free stuff. Especially since I'm in the beginning of a very poor year. I don't think I've fully realized that I don't have money to throw out the window, like I had when I was working. I sure hope I'm a fast learner also when it comes to discipline with money, cause I haven't succeeded that much so far.

The day was GREAT. I mean, seriously, awesome. I never thought I would like information THAT much, but this was fun information about my - MY - first schoolyear after five years without any schooling what so ever. Fun! Loved it. I even hunted down some new friends, and luckily, we're even taking the same classes. Fun! So I took some pictures of us and sent to my mom and reassured her that "yes, people like me here too" and "no, they're not mean to me" and "no, no one is throwing rocks at me", you know, stuff like that.

One thing I'll state right away: I would NEVER have started an education at age 18. Never. Not a chance in the sea. Not in a needle in the haystack-years. So to those two eighteen year olds in my class: CRED TO YOU! Really. Respect. I am among the more mature in my class with currently 24 students, twelve of each gender, and we're three at age 25, one is 26 and a woman with age unknown, but a bit older than that, and all of the students have various or no experience with journalism. I, of course, consider blogging as an important experience when it comes to the journalism in writing.

That's my day! And my afternoon looks like any other trip with the class: Following our faddere (in English? Anyone? Fadders)) down to MacDonald's, which is our meetingpoint, strolling towards some cute place where we're gonna have a barbeque and "kose oss!", and then, after that, we're heading to concerts and stuff. I even got my own student bracelet! Biiiig..

Word out for now,
from Silje, the Student.

PS: Mr Dude Of The Universe? I think I finally understand what You meant with "wait, Silje. Just wait. I know what I'm doing, okay? Chill, would'ya?", since I got accepted after writing wrong applications, unfulfilled applications and a bunch of mistakes along the way. I waited. Finally, I did something smart!! I flippin' waited. And look where I'm at now!? Crazy. Thanks, ya'll, for carrying me in your prayers. Don't ever stop.

This one goes out to THE mr Anderson.

2009-08-13T07:47:00.001-07:00

(This post started out as a hilarious burn (if I get to say so myself), but then I came to read a bit more about the person I was supposed to burn. Well, I'm "burning" him anyway. But I gotta say, MySpace is a genious thing.)

This made me laugh 'till I had tears running down my cheeks. This is maybe exactly the reason I'm not on facebook (anymore/yet). I like to KNOW my friends. Call me old fashioned, but I do. I've had times in my life where I've seen/known/hung out with too many people, so maybe this is my way to say to myself "chill out, man. Everything in its own time." So. Maybe I'll get myself a facebook in the future. Hey, maybe I even get my MySpace-site up and running! You never know.

But here it is. The sight of the day. The sentence of the centennium(?). This is copied and pasted directly from MySpace:

Tom has 266009292 friends.

I don't even know how to say that! And it goes on and on, even as I write this, he's gaining more friends by the second! Way to go, Tom! This guy's really something! Thanks for being my friend too, Tom. I really appreciate our conversations and your sense of humor. It's good to know that I can come to you whenever I'm having problems with my MySpace. This is me betting you're MySpace's creator, since all of these people seem to know who you are. Good on ye! I aknowledge MySpace as a social musicbox for people to put whatever into. I really do. Some of us regular people have in fact become very famous because of MySpace. So. Thank you.
Oh well, Tom. Have fun in Sunnyland! Maybe I'll see you the next time I come to LA. My next time in LA will in fact be my first. But I'll make sure to let you know.

så..

"At Least They Have Starbucks."

2009-08-11T10:02:00.000-07:00

That's the working title for my newest song. It's a sweet little song about a nice girl who's visa suddenly doesn't work at the hotel she's trying to spend a night at. So it turns out she has to spend a rough night at the airport. Thereby "At least they have Starbucks". I can't WAIT to sing it to you guys. Especially YOU, Cathrine House Tjelta, hopin' you'll love it, since you totally love my random-songs as well as my regular ones. Yeah yeah.

Enough of that. I'm currently online on an internet cafe-ish thing at - of course - the airport, more specifically Calgary Airport. It's a nice price, but I won't blog for long.

Just wanted to say that I'm alive, that the wedding in Fernie is pretty much the funniest wedding I've ever attended (thank you for having me!!), my cell phone is dead and I'll be home tomorrow (Wednesday) at about 17.05. So if anyone wants to welcome me, feel free to do so. I'll soon enough be outta this region anyways. Within Monday, as the matter of fact. Then I'll be somewhere in Kristiansand.. hopefully.. if I find a place to live.. haha! No worries, man ;)

Now, I am going to enjoy a Chai Latte, the bestest there is.

PS: Again, Charity..you totally rock my songs ;)

Random news from Canada.

2009-08-06T23:15:00.000-07:00

I just watched "Seven Pounds", starring Will Smith, and I cried my eyes off. Of course I cried my eyes off. But this time, I REALLY...cried my EYES OFF. For REAL. I can´t beLIEVE that movie.

We arrived around eight thirty in the evening, so now we´ve enjoyed a quiet time at the Stanford Resort, a beautiful place here in Fernie.

I got new strings on my guitar today! (Thank you, Torstein) cause I´m not entirely capable of handling my own equipment. A shame, but true, maybe I´ll get better at it. But it´s nice for people to blend with their skills, isn´t it? I think it is.

I´ve been shopping a bit. I´m love shopping whenever I´m abroad. Okay, who am I kidding, I love shopping period. (It looks so girly when I read it like that. Urk..) But I´ve become a bit better through the years! A bit. Creds to me. Hooray hooray.

The forecast promises nice weather on Saturday, the Big Wedding Day, and the view for winning The Most Beautiful Wedding In August 2009-contest is reasonably high. If that´s a good sentence at all and my English spelling and sentence upbuilding (?) suck at this hour.

Hope ya´ll having a good summer, I just might move to my favorite bigger-than-a-small-city in Norway, I´m currently not in a relationship, but I AM however avstands-in-love-with John Irritatingly-Fabolous-Voice Mayer and I wish you all a good night and pleasant dreams.
I´m exhausted after all the crying..

Javel!!

2009-08-05T18:52:00.000-07:00

Pri Kode Sted Studium Status Svar
--- ------- ---- ------------------ ------ ----
1 257 849 MHG Journalistikk, a/n Tilbud Ja

MHG = Mediehøgskolen Gimlekollen (Kristiansand)

Da sier vi det heller slik.

so.. noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som trenger en medleieboer i Kristiansand fra 17. august av..? Nei? Ja? Kanskjevettisje?

Javel.

2009-08-03T03:41:00.000-07:00

Pri Kode Sted Studium Status Svar
--- ------- ---- ------------------ ---------- ----
2 257 418 MHG Tverrkult. kom. Tilbud Nei
21 257 604 MHG Mediekom. r/f Tilbud Ja
22 220 456 HIT Litteratur/språk Tilbud Nei
1 257 849 MHG Journalistikk, a/n Venteliste Ja

MHG = Mediehøgskolen Gimlekollen (Kristiansand)
HIT = Høgskolen i Telemark

.....!

Dear mr Wait.

2009-07-27T16:00:00.000-07:00

I have a feeling that we've met before. Just briefly. Sort of me passing you on my hurried way out to reach something before I miss it (which I most certainly do anyway), and you sort of try to say hi, but even before you get your hand up to wave and long before I notice your kind and welcoming eyes, I just say "sorry! late! later, bye!" and run out the door, leaving you and your eyes longing for me, kinda worried, wondering when this brief meeting will have a deja vu. Maybe never. I'm not a very good disciple of yours. You see, I'm more of the Rush Hour kind of type. The I Don't Have Time For Waiting Can't You See How Busy And Important I Am-type. Or the Why Wait When You Can Try And Fail-type. Or Congratulations With Yet Another Dumbass Choice And We're Only Two Hours Into The New Day!-type.

Well. I guess you've met a lot of these types, haven't you? It seems familiar, doesn't it? Please say yes please say yes please say yes. I just need to know that I'm not the only non-waiting person in the world. That would make me a whole lot calmer. In fact, it wouldn't. It would make me even more restless. I sort of know that the majority of the world today haven't got time for anything. Not their lives. Not their anything. And that is NOT relieveing to know. Not for one second.

So.

When I pass you again, mr Wait... Could you please just pretend that you drop something from your hand, leaving me to pick it up and - to my surprise - I see that it's a flower with my name on it..? And then, maybe we could go for a coffee.. or something? I would like that..

Who I want to be?

2009-07-06T12:18:00.001-07:00

I want to be the one you call when you don't want to see anyone...

SubUrban Dancers - Who ARE they anyway?

2009-07-06T11:13:00.000-07:00

I get blown away every time I enter the SubUrban Area at Skg M&M (a youth festival every July on the Norwegian paradise island called Risøy in the South of Norway). It's just mesmerizing to watch, and I can't BELIEVE all the stuff they're able to do with their bodies.

I WANT TO DO THAT TOO.

I'm no dancer (yet?), I'm even capable of the wonders of stumbling in my own feet just crossing sidewalks. Maybe that's what fascinates me? The fact to know that someone is in control of their body reflexes and coordination and that it looks SO flippin' amazing! *sigh*
Maybe it's the feeling of being in another world besides my own and still feel like I belong? We're all performers, me with my music and they with their.. everything! It's just so much more obvious (or at least SHOULD be) that they're hard working and talented performers; their bodies are their instruments, and when they're REALLY talented, you get to know the person behind the dance WHILE they're dancing. I can't do that as a singer, even if I LOVE what I do. I can sing a song and you can listen to the words, but you still don't know me, even if it might be my heart I'm singing from. "Just 'cause you can sing doesn't mean you love music" (quote S. Kelly).
Or maybe it's the fact that wherever you turn, in whatever culture or country, grafitti and breakdancing are looked upon as something weird, "show off-y", something only minorities do, and that's what I want to prove otherwise. Not that I can prove anything, me and my skills of clumsiness. But I can speak for them. Or at least, I WANT to speak for them. Jesus hung out with the rebels, the outcasts, the minorities. He blessed them more than any of the others. And the others didn't even get it.

What, with the general human being ('cause that's what they are; human beings, like you and me, even if I sometimes can't believe it myself), fascinates you more than when they dance?

It's different with a dancer than a singer, like I mentioned. They can't hide their heart when they dance, cause it's ALL OVER THE PLACE. A dancer could easily get his or her heart trampled on when he/she is dancing. Cause it's all from the heart. I mean ALL. That's why dancers take bigger risks, I think. And that's why I TRULY love that the crew Quick won this years' Norwegian Talents.

How many chances do crews get vs how many chances singers get?

You can sing, write music, perform your written music - and still not even be close to all the hard work a dancer or break dancer put into their performance.

So.

On behalf of all the misunderstanding people all over Norway/the world/wherever:
Sorry for not giving you the creds you totally deserve.

The atmosphere in the SubUrban Cafè is touchable. It's a lot of LIFE down there. It's almost as if you feel like you've been suffocated in a very strict and cold area all year, and when you suddenly appear in the SubUrban area, you're able to breathe. You can take a deep breath and it all feels like summer and rain at the same time. I can only speak for myself, but summer rain is one of the most relieving things I can imagine. Thanks for blessing me, even if I'm clumsy and can't dance (yet?).

So to all you bboys 'n girls and whoever else working your heads off to create a chilloutplace and atmosphere in the SubUrban Area at Risøya'09:

You made it. Again.

Jeg undrer meg..

2009-06-22T13:39:00.000-07:00

(This post goes in Norwegian, since it's mostly about Norwegian literature. Or not. Well, whatever. No offense, you potentially foreign readers. Later.)

Jeg undrer meg over oppmerksomheten Pondus har fått de siste årene. Da Jokke og Camilla ble skilt, for eksempel. Noen andre som leste omtrent en helside i VG eller hvor det nå var om temaet? TENK, dere, at to tegneseriefigurer blir skilt! Oi oi oi, dere.. Det må vi jammen slå stort opp! Pondus har jo eksistert i et par-ti år nå, om jeg ikke tar helt feil. Frode Øverli har eksistert et par tiår lenger enn det, tror jeg, og er en av Norges, spør du meg, beste skribenter.

For misforstå meg rett. Pondus er en av mine absolutt største favoritter, lett kompatibel med både bøker, tv-serier og enkelte filmer.

Jeg har lært å like Pondus. Som andre gøyale ting i livet; Det er ikke alltid det er gøy straks. Du leser litt, humrer kanskje for deg selv, leser litt til, ler litt, leser videre, og før du vet ordet av det sitter du der med maskaraen rennende nedover alle dine kinn og tørker snørra på dopapiret du har i hånda (ja, for Pondus er perfekt dolesning).

Likevel sniker det seg inn en tanke, en litt "ulianne" en (som vi sier på Jæren, og betyr "irriterende" eller "plagsomt") som jeg misliker å bekjenne, både for meg selv og for den bloggende verden. Men jeg gjør det likevel. Og den er som følger:

Har vi så lite fornuftig og undringsverdig å skrive om virkelige mennesker at vi nå tyr til tegneseriene? Eller er vi bare leie av de vanlige skandalene i Se og Hør, alle de "sjokkerende" nyhetene om folk som prøver å overgå hverandre i skandalehistorier at vi nå vender oss til noen vi alle kan forholde oss til, nemlig tegneserie-hverdagsheltslitere som Jokke og Pondus og de? Vilt lang setning. Men follow me here. Nå har jo "alle" kjendisene blitt skilt. Newsflash ovewith. Nå må vi skrive om nye ting. "TEGNESERIEFIGURER SKILLER SEG." At Øverli bruker egne erfaringer som bakgrunn for bruddet mellom Camilla og Jokke (hun skiller seg btw til fordel for en supernørd, men til dere som følger med er det altså slutt med de også, og jeg vet ikke hvordan det ligger an nå) er en stor gest. Han blottlegger på mange måter sitt liv, sine interesser, sin humor og mange morsomme - og innerst inne godhjertede - personligheter. Ja, for jeg tror vi mennesker kan ha flere personligheter innabords. Ikke nødvendigvis i form av shizofreni, men som i hvordan dagen er, hvem du møter etc. Noens førsteinntrykk av deg kan være et helt annet enn noen annens.

Kjenner det er vanskelig å skrive om dette. Det er et sårt punkt. Jeg liker ikke å framstå som en Ponduskritiker, heller ikke som en som syns at alt som skrives er søppel, at alt av nyheter er uviktig osv. Likevel er det en tanke, eller mer en følelse, opplevelse om du vil, av at vi prøver å fylle hodene våre med ting vi kan forholde oss til snarere enn til ting vi ikke helt klarer å forholde oss. Ikke akkurat det store newsflash, kanskje, for hvem vil vel holde hånda i peisen i ti minutter for å se hva som skjer?

Jeg leser "Afrika - en vakker dag" av Tomm Kristiansen for tida. Jeg har brukt omtrent èn måned på den til nå og jeg har ca fire-fem kapitler igjen. Det er lang tid for å lese en bok, for meg. Grunnen til at jeg bruker så lang tid er at jeg må legge den fra meg med ujevne mellomrom og gjøre noe helt annet, fordi jeg blir så rasende av å lese det jeg leser at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre meg av. Noen ganger går jeg og sparker fotball, andre ganger tar jeg sykkelen fatt. Atter andre ganger legger jeg meg bare med hodet på bordet og hulker og hikster et par minutter før jeg leser videre. Og det har gjentatt seg et par ganger nå. Så jeg bruker en del tid på denne boka.

Slike jeg har oppfattet det, er den røde og ufattelige tråden i boka tilgivelse. Jeg får inntrykk av at Tomm, både som menneske og som journalist, ikke begriper den tilgivelsen de han møter har gitt sine overgripere. Det er noen helt drøye historier, og et eksempel skal jeg gi nå som jeg vil råde alle under atten til ikke å lese.
En ni år gammel jente som ble funnet, skvist inntil et tre, med spredte ben og eksrementer og diverse over hele seg, og en avkappet penis i munnen..som tilhørte hennes far..

Så.

Jeg stiller meg like ubegripende som Tomm overfor disse situasjonene. Jeg rister på hodet gjennom hele boka. Spørsmålet som oftest dukker opp er

"hvordan i all verden kan man tilgi noe slikt?"

Jeg forstår på en måte hvorfor vi ikke skriver om disse tingene i avisa til daglig. Jeg skjønner jo poenget med å skåne allmennheten for slike detaljer. Det er ikke vits å påprakke folk mer enn nødvendig. Folk ser jo på nyheter. Men ikke alle tar det innover seg. Noen sender noen tusen for å hjelpe. Andre reiser ned. Atter andre slår av tv-en og "går to a happy place". MANGE har det slik, tror jeg.
Så da er det mye tryggere å skrive om at Camilla skiller seg fra Jokke eller en ny gayman står fram i kjendis-Norge. Derfor syns jeg det var på sin plass at jeg gikk grundig inn for mitt synspunkt ang Pondus og de. Intet vondt om Frode Øverli. Vår innstilling til verden, slik jeg ser det, er litt sånn "Kom, så later vi som om verden ikke går på tverke og at alt er fint."

Jeg skjønner presten som ikke klarte å forkynne lenger, som hadde sett så mye nedslakting av mennesker at han mista ordene sine. Tomm spør hvor Gud var midt oppi alt dette. Og presten svarer at han har mista ordene sine.

Jeg undrer meg over mange ting...

Hvor er egentlig Gud midt oppi all elendighet? Hvilken nåde er det som frelser både barnemordere, voldtekstmenn og nonner? Forlot virkelig Gud Jesus da han hang på korset, eller FØLTE bare Jesus det? Hva FØLER Gud når han ser barn bli voldtatt, klippet i biter og slengt rundt forbi? Hva i all verden kan lille JEG gjøre med noe som helst? Hvorfor, når alt kommer til alt, dreper vi hverandre...egentlig?

Det er meg en gåte..

Evangelicals and Catholics together.

2009-06-14T04:24:00.000-07:00

I got this link from a friend of mine who told me to check it out. And I´m just stunned over what it says. The following post is a summary of an article called "Let the Little Children Come To Me" (Bruce Hindmarsh), posted in Christianity Today, and it just reminds me, once again, what are we doing!? What are we making Christianity into? Where did we lose the point? This is just a reminder of the future; That it starts with today.

The revival in central Europe began when school-age children of Protestant parents were not willing, like their elders, to be silenced and marginalized by their Catholic rulers. The children at Sprottau (near Glogau) began to meet in the open fields outside the town at daybreak and two or three more times a day. They would form a circle and pray—sometimes lying prostrate—and then sing Lutheran hymns, read Psalms and devotional texts, and close with a blessing. One Protestant father was so worried about the children doing this in defiance of the authorities that he tried to lock his son and daughter in their bedrooms. When he heard that they were going to climb out the window, he relented and let them go.

Soon the adults were gathering and forming a circle around the children. As the children sang and prayed, the adults wept. In several towns, as many as 300 children gathered. Later, one observer reported a thousand. The magistrates issued orders to desist, but the children wouldn't stop. At Frideberg, the hangman was sent with a whip to disperse the children who were meeting in the marketplace, but when he saw them at their prayers, he couldn't do it. At Breslau, some of the Roman Catholic children joined the Lutheran children, despite strict orders from the magistrates for parents to keep their children at home. And still thousands looked on. Evangelicals and Catholics together.

Roman Catholic theologians speak of religious orders forming around a founding charism—a particular grace given by the Holy Spirit to equip that religious group to serve the church in a unique way. Was there a founding charism in the rise of evangelical Christianity in the 18th century? Though many features of evangelical renewal could be identified, the story I've been telling here certainly reminds us of one important characteristic: that young people are the life of the church.

Since at least the 1930s, the evangelical movement in America has shown tremendous energy for youth work and student organizations. This shows no signs of changing anytime soon. And wherever the church is growing most rapidly around the world today, evangelical forms of Christianity are again taking root among the rising generation. As Philip Jenkins has pointed out to us, half the world's population is under 24 years old, and 90% of these young people live in Africa, Asia, and Latin America. If the church is to thrive in the 21st century, it will have to thrive as a young people's movement—just as it did at Northampton in Massachusetts and at Teschen in Silesia at the beginning of modern evangelicalism.

PS: Rebels with a cause ;)

Let others point out your weak sides if you can´t see them yourself.

2009-06-13T11:01:00.000-07:00

Okay. I have this tendency to brag about skills I don´t necessarily have, but wish I had. One of these "wanna have"-skills is hairdressing. I have cut about four people in my entire life, and today was my fifth try. Three of these I have had success with, and even I was surprised by the positive outcome. So. Of course I said I could cut my friend´s hair today. I thought, well, this could go really well! What I didn´t come to think about is that his hair is a bit more challenging to cut than the other´s were. So. Now he looks kinda like a punk on his left side, leaving his right side kinda straight. The good thing about this is that he looks really handsome from the right side, and the bad thing is that this notion gets really challenged when he turns his head.

So. I think I´ll give up hair cutting for a while. Even if the percentage of "good looking after me cutting their hair"- statistics is about 70 %. This isn´t exactly good commercial for myself, but I´ll be honest with you. I could do like Atle Antonsen´s figure, he who has "Honest Clothes", for instance wide stripes on an already quite wide body, long dresses for short people, and light colors clothing for albinos.

I´m like Honest Cutting; You probably won´t look very good after me cutting your hair, but at least I tell you now, and we´ll probably have a good laugh afterwards. Hopefully.

So!

2009-06-07T15:20:00.001-07:00

This post I'll be writing in English, since I'm currently in Sheffield. Bjornar and myself are living at Janice and John Brocklebank. They are this really cute couple who live in a really cute house. I like them already :)

Tomorrow, we're going to St. Thomas Church on the Lifeshapes conference. I'm excited, actually! I don't normally have expectations to stuff like this, and then, all of a sudden, I do! So. That's nice. I like expectations.

So now, Janice is trying to pronounce Bjornar's name correctly, and she's actually doing quite a good job!

I'll probably write some more when I'm here. Or maybe not. You'll just wait and see. But Lifeshapes is very interesting. I'm looking forward to learning more about it.

Bless ya'll!
Love

De sier så!

2009-05-24T15:19:00.000-07:00

Mine ben var ikke skjult for deg
da jeg ble skapt i lønndom
og ble formet i jordens dyp.

Du så meg den gang jeg var et foster,
i din bok ble alt skrevet opp;
mine dager ble dannet
før en eneste av dem var kommet.

Altså.. Med andre ord så har Gud sett meg fra den dagen jeg ble unnfanget. Det er rimelig lenge før jeg ble født. Ca ni måneder. For en toåring er ni måneder en evighet. For en fireåring er ni måneder en halv evighet. For en seksåring er ni måneder ti år. For en fjortenåring er ni måneder et halvt liv. For en tjuetoåring er ni måneder en god stund, men ikke uoverkommelig lenge. Faktum er at ni måneder uansett er en stund, hvordan du enn snur og vender på det. Og før noen visste hvordan jeg så ut, visste Gud det! Og han VILLE meg slik. Sånn at jeg skulle bli glad i meg selv, glad i fingrene mine, tærne, munnen, haka, til og med nesen min! Fordi enkelt og greit;

HAN er det.

Det er for underfullt for meg å fatte at jeg har en Far som VISSTE hvordan jeg kom til å se ut før jeg i det hele tatt hadde kommet ut av den lydløse støyen jeg befant meg i inni en livmor. Og han VET fremdeles hvordan jeg ser ut, hele meg. Eneste forskjellen fra fosterstadiet og nå er at jeg er bevisst meg selv. Jeg registrerte det nok, da jeg lå inni der og svømte, men lite jeg husker av det sånn rent praktisk sett. Likevel har jeg altså vært der inni. Selv om jeg ikke husker noen ting av hvordan jeg hadde det og hva jeg følte.

Lurer på hvor mange andre steder jeg har vært som jeg ikke husker..?

2009-05-17T03:09:00.001-07:00

HAPPY BIRTHDAY, NORWAY!
HAPPY BIRTHDAY, NORWAY!
HAPPY BI-IRTHDA-A-AYY! :)

Gud signa mitt dyrekjøpte fedreland, og lat det sjå sanninga.

Birthdays and such.

2009-05-13T07:19:00.000-07:00

Det er en rar ting, dette med fødselsdager. Man blir født inn i verden, og hvert år skal man feire det faktum. At man har blitt født inn i verden.
Jeg tar meg selv i å tenke at hver dag er verdt å feire. Hvorfor feirer vi ikke fødselsdagen vår hver dag? Er det fordi det blir oppbrukt? Kan en feiring bli oppbrukt? Kan grunnen til at vi feirer falme hvis man feirer det for ofte?
Jeg tror heller det ligger mer i all kakespisinga vi måtte foretatt oss. Helt sikkert.

Men de aller, aller minste kan jo uansett ikke ha kake. Så de får ballonger. Eller en bamse. Eller noe helt annet, kanskje en valp. Men jeg har forstått at vi feirer for livet på fødselsdagene. Noens liv har kanskje blitt helt annerledes enn de så for seg, både på godt og vondt. Jeg vet jaffall at mitt liv fram til mitt nåværende tjuefemte år har tatt en HEL del uante svinger og jeg har ikke visst verken opp eller ned. Ikke har jeg hatt særlig mye til overs for bursdagene mine heller.

Heldigvis kan man forandre seg. Jeg vil påstå at flere ting i livet mitt har blitt forandra til det bedre i forhold til hvordan det var. Ett eksempel er jo nettopp dette med fødselsdagsfeiringen. Istedenfor å ville flykte fra fødselsdagen min gleder jeg meg faktisk til den! Det er et mirakel i seg selv. Og jeg gleder meg over å feire den sammen med folk som betyr mye for meg. Det er også et mirakel i seg selv; å faktisk kunne dele denne viktige dagen med så mange viktige folk.

Denne posten vil jeg dedikere til et overmåte skjønt par som nå gleder seg til å feire sitt ennå ufødte barns fødselsdager. Det fortjener de så vilt.

PS:
Hvis du er i Brynes gater på fredagskvelden kan du jo stikke oppom Stelz i gata deranne. Du finner fram.

Mor di

2009-05-10T12:37:00.001-07:00

et litt for mye brukt uttrykk
i mitt liv
jeg strør det om meg
som perler på en snor
eller en røket snor
passer nok bedre å si

mor di
er det samme som hekkan
i mitt liv
brukes i tide og utide
tidlig og seint

det verste er at jeg ikke tenker over
hvordan jeg bruker det
og om folk tar seg nær av det
for ved første øyekast tar jo sikkert
ALLE seg nær av noe som starter med
"mor di"
men det går fort over

uansett

jeg har blitt advart et par ganger
om at det kanskje muligens ikke er så lurt
å si det
for jeg kan jo ikke vite hvilke forhold folk har
til sine mødre
jeg tenker ikke på noen bestemte brølere nå
men folk kan ta det til seg
om de føler for det

denne bloggen tilegner jeg vidar thunheim
han brenner for dette temaet

god vår videre!

to be a blessing

2009-04-22T14:07:00.001-07:00

is first to become one

Han sa det godt, han her.

2009-04-01T12:58:00.000-07:00

å våge er å miste fotfeste for en stund

å ikke våge er å miste seg selv

- s. kierkegaard

jeg står i gjeld

2009-03-21T05:30:00.000-07:00

til deg, du vakre

du som gir meg toner og ord
setter dem sammen til noe
ordløst
tonløse ark og døde nøkler
blir gitt liv

i dine hender

jeg gir deg noe dødt
fordi det er alt jeg har å gi
og du gjør det levende

det er større enn jeg kan fatte
eller begripe

du som gjør alt nytt

Sjå den du!

2009-02-06T15:45:00.000-08:00

"Med kniver og syre mot skolejenter".

2009-02-02T08:45:00.000-08:00

”Utenfor en skole i Kabul står en guttegjeng bevæpnet med kniver. Med trusler, spydigheter og seksuelle overgrep har de presset flere titalls jenter til å avbryte skolegangen sin."

Noen andre enn jeg som kjenner at det koker på innsiden?

Litt lenger uti artikkelen står det:

"Mange av guttene er arbeidsløse. Av og til blir de hentet av politiet, men de er snart tilbake." Og grunnen til det? "De har gode forbindelser i politiet."

Herlig.

Ikke nok med at du blir overfalt på de verst tenkelige måtene, men du skal altså ikke få rettferdighet for det, fordi de som overfaller deg er venner med de som liksom skal forsvare deg. Flott. Tenke seg til.

Jeg er klar over at man skal lese slike saker med kritiske øyne, være realistisk og anta at mediene overdriver en smule, slik de har en tendens til å gjøre. Men å se bilder av jenter, slik som 17 år gamle Shamsia som fikk syre helt over seg FORDI HUN GÅR PÅ SKOLE taler for seg selv.

Jeg er fristet til å helle eder og galle over disse analfabetiske taperne som ikke har annet å fordrive dagene med enn å plage jenter som vil noe med livene sine. Talibansympatisører, kalles de. Jeg tror det er dumme gutter som er redde for at jenter skal overgå dem i "flinkhet" (hvis det er noe som heter det), små og ynkelige personer som er livredde for at "den mindre intelligente rasen" skal gå langt forbi dem og utdanne seg til å bli statsoverhoder og deres egne barns lærere en gang i fremtiden.
Samtidig som jeg ikke tror det kun er disse tullingenes egen feil. De er barn av en generasjon med fedre som kanskje ikke liker at konene deres har fått litt friere tøyler, at de strenge reglene ble litt løsna opp i. Jeg har ikke satt meg nok inn i alle sakene til å vite hvor strengt det egentlig har vært, men har i det minste fått med meg at under Taliban skulle jenter og kvinner ”verken få lov til å arbeide eller gå på skole.” Og det er visst et spørsmål om ære.

Det faktum at disse (unnskyld til de som måtte ta seg nær av ordskildringene mine) arbeidsløse tullingene som sagt ikke har annet å gjøre på enn å drive dank eller å helle syre over jenter som VIL noe i livet er tydeligvis helt okei, for det er jo en GOD SAK de kjemper for. Syns de selv. Og kanskje, bare kanskje, er det fedrene deres som oppmuntrer dem? Kanskje deres mannlige opphav har opp gjennom årene umerkelig og ubevisst har snakket på en slik måte at mellom linjene har guttene deres oppfattet det til at ”gå ut og plag alle kvinner, ydmyk dem, stjel deres verdighet for at dere ikke skal miste deres, og gjem dere bak at det er en ”æressak” for ikke å bli anklaget for det dere egentlig holder på med: diskriminering.”

Jeg er ikke muslim. Jeg er ikke fra Kabul, jeg har aldri vært der og jeg kjenner ingen (så vidt jeg vet) som har fått syre helt over kroppen, eller voldtatt fordi de vil gå på skole. Men som kvinne (for det er jeg) rystes jeg helt inn i benmargen ved tanken på at medsøstre må finne seg i slik en faenskap, for det er rett og slett det det er. Jeg kan ikke finne et annet ord som uttrykker det like sterkt, for det er rystende at jenter med framtidsplaner, et ønske om å bety noe for landet sitt (selv om det bare så vidt er verdt det, syns jeg), kvinner som vil lære videre det de selv ønsker å lære, skal bli utsatt for slike ydmykelser PÅ GRUNN AV AT ARBEIDSLØSE GUTTER IKKE HAR ET LIV.

Jeg håpet etter hvert at verden begynte å få seg på hengslene igjen, men det ser mørkt ut. Det skal vel bli enda verre før det blir bedre. Ikke nok med at folk blir steinet for å begå synder (som om det finne syndfrie mennesker i verden), men nå skal uskyldige mennesker bli trampa på fordi de har framtidsdrømmer og vil være noe for noen.

Tilgi meg i min naivitet som i det hele tatt trodde at ting var litt bedre. Uten opplysning blir neste generasjon enda verre enn dagens tapere som henger på gatehjørner, klare til å overfalle en ”mulig trussel” mot deres eget intellekt (hvis de i det hele tatt har et).

Om noen føler trang til å kritisere eller gi meg nyanserte tilbakemeldinger på dette temaet, føl deg fri til å kontakte meg på someonesonline.no. I mellomtiden kommer jeg til å ha denne kvasse holdningen hvis noen spør meg hva jeg mener om tullinger som driver med litt mer enn ”drøye rampestreker”.

Konsert i mars!

2009-01-15T13:24:00.000-08:00

i Bryne arbeidskyrkje fredag 13. mars 2009 kl.19 ELLER 20, more information comes around. Silje Frøystad w/ BAND;

Kårstein Bø - tangenter
Erlend Aasland - gitar
Ørjan Kjos - bass
Tore Aasland - gitar
Torjus Skaaland - drums

Sweet, dudes. Veldig veldig dyktige folk.
Velkommen er du!!

Ikke mange dikt slår meg slik...

2009-01-15T13:12:00.000-08:00

Elsket

Det er mange tårer rundt ditt bord.
Mye sorg sitter i din stol.
Du holder fortvilelsens hånd,
og hjertet ditt rommer

Håp.

Den rommer en verden
som omfavner livet.
Det gode, det vonde,
din venn, din fiende.

Styrken er der du sitter.
I din mektige ydmykhet,
lytter til de mange hjerter
med en inderlig barmhjertighet.

Du våger å lytte,
å høre den annens smerte.

Du våger å se
ensomhetens øde sletter.

Du hører selve livet.
Elsket, og du elsker.
Alltid til stede
for den som er

Merket.

Gleden stråler av dine øyne
som tørker de bitreste tårer.
Du sprer dine persler som helbreder
den som er nede og såret.

Bare et lite blikk
er det som skal til.
Det speiler kjærlighetens
sanne mystikk.

Alle disse tårer
en gave av de sjeldne.
Sorgens råhet, er ærlig

Den har tatt, og den er

Veldig.

Fortvilelsens hånd
griper etter din.
Du som er trygg og varm.

For Gud holder din.

-Rita Lyder. Amazing...

Sånn skulle det vært...

2008-12-26T10:38:00.000-08:00

http://www.youtube.com/watch?v=PScUdYTO0UM

Eg spelar på M44 i helga!!

2008-12-18T14:21:00.000-08:00

På laurdag kl 16.00 har eg med meg eminente Mathias Tjomsland på gitar, og me skal spela litt, de får høyra ein liten appell av Kent/Torstein/nokon etterfulgt av ein givande og forhåpentlegvis tankevekkjande kortfilm før me spelar litt igjen.
Same greia kl 17.30 eller 18.00, alt etter kor lang pausa blir.

På sundag køyrer eg ein berre-Silje-band-konsert, og ganske same opplegg som nemnt ovanfor.

Hjarteleg velkomne er dykk til ein trivelegare handel, store som små! :)

Denne posten tilegner jeg morfar.

2008-12-15T16:01:00.000-08:00

Du har alltid en lun og overraskende kommentar på lur, er med på det meste, er aldri sur, som på bildet, bare overrasket over dette gildet, du ser ut som du skal ut på tur.

Spontandikt til morfar. Æg æ veldigt glae i dæg & måmmår :) Vedder en tier på at du aldri kommer til å lese dette, men hey hey, snowflake. Og så er det gøy å synge julesanger i bilen med deg. Det skal du ha.

-fred ut!

(PS: Ja, personen på profilbildet mitt æ moffar. Bare SJÅ ko kule an æ, æg MEINE d.)

Virus, ikkje på datamaskinen, men den

2008-12-09T03:56:00.000-08:00

andre typen virus,
det som slår deg ut og får deg til å telje stjerner
i vid våken tilstand,
viruset som får deg til å dale tretten etasjar
rett ned når du i verkelegeheita berre
set deg i ein stol
virus som smikkar deg på kinnet og seier "stå opp, din late kropp!"
når alt du eigentleg orkar er å snu deg frå å liggje på ryggen
til å liggje på sida i senga
viruset som et opp tålmod, sindigheit, ro
virus.

Møkkavirus.

"Du er frisk om ei veke", så lækjaren for to månader sidan,
frisk i rompa mi, og den er forresten ikkje så frisk, den heller.

Møkkavirus
som gjer deg sjukemeldt resten av veka.

Men om me aldri hadde eit virsu eller to
klarte me aldri setja pris på dagene utan det,
sjølv om det hadde vore fint å hatt fleire friske dagar på eit år enn sjuke,
ikkje at eg gjæl over spilt mjølk, mjølk får ein alltids på kartongar, sjølv om eg faktisk er ganske svak for mjølka som kjem direkte frå fjoset, det har eg alltid vore, rart det der, at det ein ikkje har lett tilgang til er som regel det ein likar best. For det er så sjeldan ein har det. For eksempel friske-dagar.
Det skulle gått an å gått til lækjaren å få friske-dagar. "Hei, kan du skrive ut ei friskmelding til meg?"

Møkkavirus. Får deg til å skrive rare postar òg..

Silje med band in concert!!

2008-12-03T03:35:00.000-08:00

Kjempetidlig ute, men.. kremt kremt..

For alle dere i Oslo og omegn:

Hjertelig velkommen til konsert på Lille Camino, kafè v/ Storsalen, torsdag 4. desember (imorgen) kl.19.00 (ca). Silje Frøystad, yours truly, får musikalsk hjelp av eminente medlemmer av TV Experience, cover er så mye du vil ;) ...kanskje.

VELKOMMEN!!!
Sa jeg det høyt nok?

VELKOMMEN!!!!!!!!!!!!!!!

ein blogg

2008-11-23T06:21:00.000-08:00

utan så mange fleire ord
enn desse
som blir skrivne
litt
på kryss
og
srevt
eg likar å gå
på
kryss
og
tvers

det er nett som å lesa livet mitt
i desse setningane

men bileta mine kan du aldri sjå

- ein gong var eg salt -

2008-10-14T05:48:00.000-07:00

ein gong var eg salt
men eg mista krafta mi
eg var lei av smaken min
eg ville vere sukker

Eg spurte kryddermakaren om han kunne gjere nok med det. Han sukka og sa: "du òg no? Jaja, du får vel prøve deg", og dryssa nokre sukkerdråpar på meg. "NO!", tenkte eg, "no er eg sukker! Jeei!" Eg var nøgd. Glad og tilfreds gjekk eg attende til skåpet mitt og venta i spaning på at nokon skulle ta meg i bruk, mitt nye, forbetra og spanande eg.

Men ingen brukte meg.

Kvar gong døra gjekk opp kneip eg augo att, håpa, håpa at denne gong, no, no er det min tur, no skjer det!... Men nei. Kvar gong tok dei ut eit anna krydder, eit sterkare, meir eksotisk, meir fargerikt, kva som helst, ingen let til å bry seg om meg, sukkersaltet, det nye kule, in-tingen, eg hadde aldri kjent meg så oversett før.

Eg stod der og surna. Dei einaste som likte meg var dei ekle, svarte feite flugene som sverma rundt meg etterkvart som eg mugla.

Lutrygga og sur gjekk eg attende til kryddermakaren. "Eg vil bli salt igjen", sa eg. "Ingen vil ha meg når eg er blanda." Kryddermakaren smilte overberande til meg, eg tenkte at no seier han "kva var det eg sa, ditt naut", eg krympa meg der eg stod, men så liten som eg var så var det vanskeleg å verta endå mindre, men eg stod no uansett der og krympa meg, lukka augo, venta på ei sjølvgod mine å dukke fram, men han klappa meg berre på skuldra og sa "eg likar deg som du er, lille salt, men eg likar deg endå betre når du er rein, når du er berre deg - og det burde du òg!"

Glad og nøgd (og litt overraska over den venlege behandlinga, sjølv om eg i grunnen veit at kryddermakaren berre vil meg vel, han skapte meg jo til salt for ein grunn, men det er umogleg å seia det til nokon som absolutt vil prøve å vere sukker, om berre for ein kort periode i livet sitt) hoppa eg inn i skåpet att, og til mi glede og overrasking merka eg meg at dei var heilt galne etter meg, for kvar gong døra gjekk opp var det meg dei greip fatt i, som om eg ikkje hadde stått der heile tida, kanskje dei ikkje hadde kjent meg att?, det var ei logisk forklaring, for eg hadde jo ikkje vore heilt meg sjølv den siste tida. Og ei gong overhøyrde eg nokon som sa: "Eg har jammen sakna saltet! For same kva eg har krydra meg har det aldri kunna få fram smaken så godt som saltet kunne".

Eg skal aldri meir blande meg.

Sånn det var. Ei gong.

2008-09-30T10:56:00.000-07:00

Han sa det skulle bli annleis. Han lova det. Han sa han ikkje brydde seg om fortida mi, den mørke, kronglete, absurde fortida mi. Eg våga å tru på han. Kor dum eg må ha sett ut! Eg fattar det ikkje enno. Korleis eg kunne la meg lure på den måten. Eg kjenner som eit nek. Eit null. Ein idiot. Lettlurte meg. Easy target, lure, leike med. Eg har sinte tårer i augene. Eg burde visst betre. Burde lært til no, burde sett det kome, burde, burde, burde… Sjølv om det er lenge sidan kjenner eg framleis dei vonde kjenslene. Langt inni hugen ligg dei og lurer, murrer, trykker av og til på knappane, eg gret då. Eller skrik. Over eit tapt liv, ei splintra fortid, eit bortkasta hjarte, ei øydelagd tru.

Dei ligg der, kjenslene, sjølv om eg møtte han andre.

Kroppen min hugsar dei, kjenslene den gongen, då eg låg i senga mi, med han ved sida mi, kjærteikna hugsar eg, orda, latteren, og den brå overgangen då dei kom og drog meg ut derifrå. Han skvatt til, spelte overraska, men eg såg den eldste av dei som stakk til han posen. Den fordømte posen med myntane, alle kan kjøpast no til dags, tydelegvis. Eg fekk ikkje teke på meg trusa eigong, dei tok meg berre beint ut or huset mitt – mitt eige hus, arva etter mor mi, mi trygge festning, mi borg – drog meg etter seg langs grusen, den harde, vonde, forferdeleg skarpe grusen. Steinane skar seg inn i huda mi, tankane mine, sjela mi, til det inste av meg, mitt aller heilagste. Det som ein gong var heilag i det minste. Heilt inn til hjartet mitt, skarpe steinar langs bakken, dei let meg ikkje reise meg eigong, eg berre halta etter, hangla med det beste eg kunne, forbanna meg sjølv, min naivitet, mi endelause tru på ein betre morgondag, ei betre framtid.

For noko piss, tenkte eg der dei drog meg gatelangs, naken, oppskrapa av dei raude, tørre, kvasse steinane langs vegen, same typen som den legendariske David brukte mot kjempa frå filisterland, same steinane som unggutar øvde seg med i slyngene sine heilt til denne dag, denne steintypen som no bora seg inn i beina mine, hendene, ryggen, hjartet mitt, for noko forbanna piss at eg nok ei gong tillot meg sjølv å tru, tru at eg fortente noko betre enn det eg allereie hadde fått, dette forliste livet mitt, mitt bortkasta tilvere.

Så sleppte dei meg.

Rett ned på bakken. Som ein daud fisk, eit lik, eit kadaver, ein ulevande gjenstand, som om eg var ein tung sekk, ei bør for dei, det var eg på sett og vis òg, men dei trengte ikkje, dei kunne lete meg vere, men nei, dei var for opptekne av rettferd og sanning til å la meg vere. Oppbleste hyklarar, heile gjengen. Eg prøver å ta meg føre, men famlar, treff inga stønad, landar med kinnet rett på ein kvass stein, det svimlar for meg, eg byrjar å blø. Eg skrapar hendene mine mot bakken, krafsar til meg to handfuller, knuger dei i hendene, det er rett før eg snur meg for å kaste, no er eg blind av raseri, frustrasjon, audmjuking, eg ligg her naken, skamfull, eg hatar dei liksomheilage svina, eg hatar dei, hatar dei, hatar…

Så byrjar han å snakke.

Han talar med myndig røyst. Eg senker hendene mine, blikket, forundra over mi eiga reaksjon, overraska over stemma hans, han eg berre har høyrt om, den omtala snekkarsonen frå Nasareth. Så ligg eg her, midt i skiten, midt i folkemengda, eg ensar dei ikkje lenger, dei er ikkje, ingen er. Berre han. Og eg. Han bøyer seg ned og rablar i sanden, blikket mitt flakkar, eg anar sinte stemmar bak meg, rundt meg, ør i hovudet, eg kryp saman, kjenner meg redd, usikker, han seier ingenting, han svarar ikkje dei sinte stemmane, berre skriv, eller teiknar, blikket mitt er tilsløra av tårer, eg ser ikkje, eg slepp det eg har i hendene, blør i handflatene, eg har knuga jorda så hardt at eg ikkje har kjensle meir, numne hender, nummen i hovudet, hjartet, augene.

Så skjer det noko eg aldri hadde trudd.

Dei slepp sine steinar òg. Eg høyrer dumpe lydar mot bakken, dunk, eit dunk til. Eg nektar å tru det. Eg vågar å snu meg. Eg ser berre ryggar.

Så tek han handa mi, den blodige, numne handa mi, gjev meg eit klede, lyfter haka mi, ser meg inn i dei numne augene mine, spør meg eit utruleg spørsmål. Eg fattar enno ikkje at eg kunne svara det eg gjorde. Men det var sant.

Viss eg lukkar augene att kan eg enno kjenne handa hans i mi.

Silje + Lars

2008-09-01T03:30:00.000-07:00

= SANT...

:)

Dagens sitat.

2008-08-15T04:11:00.000-07:00

"Koss kan du ha fridag på tirsdagen?? Dæ æ jo den verste dagen! Fysst æ dæ mandag, så blir dæ plutsele sundag, så æ dæ mandag på onsdag igjen!"

-Kristian kollega som er litt forvirra ang hvilken ukedag som kommer når.

Gohelg!

80 %

2008-08-04T03:23:00.000-07:00

Nei, det er ikke spritvolumet jeg snakker om. Heller ikke er det en samfunnsstatistikk om hvem som bruker mest penger på bladlusutrydning vs terrassebygging. Dagens oversikt er det jeg skal bruke på lønnet arbeid fra høsten av.

80 %. Det betyr i korte trekk at jeg har en dag fri, nærmere bestemt tirsdagen. Enn HEL dag fri. HELT fri.
Lenge har jeg hatt planer om å gjøre ingenting denne dagen, men etter en god påminnelse igår ble jeg plutselig oppmerksom på noe viktig. "Dere lever ikke lenger for dere selv."

Så da har jeg en oppgave til dere, kjære lesere;

HVA SKAL JEG BRUKE DENNE DAGEN TIL?

Alle forslag vil møtes med respekt og overveies nøye før det eventuelt avfeies, men jeg er åpen for de aller fleste forslag.
Det beste forslaget premieres, selv om jeg muligens ikke følger det.

Lykke til, og på forhånd takk.

Hallo!

2008-07-31T05:19:00.000-07:00

Silje her! Ville bare si at jeg syntes det var ufahaha-ha-ha-HATTELIG gøy å spille på UL igår. Var du der? Nei? Ja? Vel. Jeg hadde det jaffall vilt gøy ;)

God sommer videre. Nyt sola mens den var der liksom.

Bergen.

2008-07-23T05:56:00.000-07:00

"Ja, nå er jeg berømt i Bergen. Da må jeg være verdensberømt." Eller lignende. Det var Edvard Grieg som skrev disse ettertenksomme ordene. Betyr det at folk i Bergen egentlig ikke bryr seg så mye om å finne ut hvem folk er? Bryr de seg kun om sine egne nasjonalskatter, eller ikke dem engang?

"Han var et geni, men han var dømt til livsvarig Bergen." Hans Wiers-Jensen el.l. Jeg får en viss følelse av at vedkommende som skrev disse linjene ikke har Bergen som favorittreisemål.

Jeg må ærlig innrømme at Bergen tar meg med storm hver gang jeg er her. Jeg har flere teorier om det. Kanskje er det fordi jeg har gått lei av Jærens kyst, strender, åpne landskap, sjarmerende skoger og turstier. Kanskje er det fordi Jæren er for lite for meg. Eller er det bare jeg som er for stor? Jeg er ikke helt sikker. Litt usikker, for å være helt ærlig.
Men jeg kan godt skrive en liten snutt om en av Norges byer.

Bergen. Her sitter jeg nå. På Galleriet og drikker irish coffee og tapper på et tastatur og titter på flerkulturen i alle de forbipasserende mennesker; platinablondiner, indiske fargerike mødre med skrikende barn, vakre muslimske jenter innpakket i et lass av tøy, den gjennomsnittlige husmor med lysemørkerosa kragegenser og lyst koprt hår og briller. Det er mange slags kvinner i Bergen. Hvorfor er det ingen som har skrevet om den typiske bergenske kvinne før? Kanskje det er noen som har det. Kanskje ikke. Jeg sitter jaffall her og observerer den typiske bergenske kvinne. Usminket eller oversminket, eller midt imellom. Med eller uten barnevogn. Mørkt hår, lysehvitt eller rødt hår. Fregner eller mørkesvart hud. Jeg lurer på om flesteparten av eldre menn har høreapparat på grunn av alt maset til kvinnene deres opp gjennom årene? Det var en digresjon. Ingenting som hadde med Bergen å gjøre. Alle de vakre bergenserne. Og så åpner de munnen. Og SIER noe. Og så ramler hele illusjonen min i grus. For bergensk dialekt er virkelig ikke vakker. Da holder jeg faktisk heller en knapp på min egen jærske tunge.

Jeg har trålt gågata her. Det var bare tull. Jeg har trålt I gågata her. På ca tre timer har jeg vært innom fire-fem butikker. Det er så mye å se her, syns jeg. Og utenfor Cubus satt Gee Gee med datteren Soluna og spilte gitar,harmonica og kontrabass og sang. Det var nydelig.

Jeg har funnet ut at du KAN tenke på Bergen uten å tenke "regn regngregnregnegrdetregnerheletidenhergerngregnregn". Det går faktisk an å tenke "for en flott by (selvomdetregner)!" Og så har de musikkbutikker. Men du MÅ ikke nødvendigvis handle et ti tusen kroners-piano på impuls. Har jeg hørt.

Dette ble et random bloggeinnlegg om tankene rundt Bergenby.

Seinere skal jeg og søster til frisøren, la oss håpe min frisørfobi blir kurert en gang for alle for søren, jeg skal ta en ny tattoo rundt halve ankelen på en pen liten sjappe rett nedenfor der jeg bor (bare tulla, mor), jeg skal tusle videre nedover gata, det er ikke som på plata, tross regnet er det fint, du føler deg ikke pint, det er bare å kle seg egnet.
Avoid getting your clothes wet; walk naked in the rain.
Neida.

Hilsen en byruset bygdejente fra Hå.
Tenk om jeg blir byjente en gang? Hm. Tankekors.

PS: Life's sweet.

Uss to i Oslo.

2008-07-13T13:18:00.000-07:00

Silje har ferie.
Silje liker å ha ferie.
Det er NICE å ha ferie.
Det er ENDA nicere å kjøre motorsykkel på ferie.
Eller jaffall sitte på.
Det er nice å kjøre i 141 km/h.
Ops, det fikk jeg visst ikke lov til å skrive.
Men Silje gjør det likevel.
Moahahaa.
Silje liker å telte i skogen når det dassregner ute.
Silje liker å bade selv om vannet var litt kaldt.
Silje er tøff som hoppa uti først.
Moahahaa..
Silje liker å kjøpe un anillo con tres floras naranjas på Karl Joh i Oslo.
Silje liker Oslo. Som turistmål, ikke nødvendigvis å bo her.
Silje liker å være på Druen. Resturanten alstå, ikke nødvendigvis det å faktisk være på druen.
Silje liker musikk!
Det er veeeldig gøy å spille, og jeg likte veeeeeEEEEEEELDIG...! godt å spille i Sjøbua på SKGM&M. TUSEN TAKK til alle dere som kom til jenterommet vårt og digga sammen med oss!! Det var kjempekoselig å se dere :)
Velkommen på UL på Ålgård også, onsdagsnatta. Og Vannfestivalen. Blir stas vøttø.

Silje liker ikke så godt å vente på toget. Men når man har godt venteselskap så gjør det ikke så mye å vente en liten stund.
Silje liker faktisk chicken McNuggets. Ssshh...Don't tell anyone.
Var fint å snakke spansk igjen idag, kjente jeg. ALLE burde kunne prate LITT spansk MINST. Anyways.

Noen andre som skal til Dyreparken på tirsdag? Anyone? Thomas?

Bok-sisten.

2008-06-10T06:00:00.000-07:00

Aell.

Sånn foregår det:

-Plukk opp den nærmeste boka
-Åpne den på side 123
-Finn den femte setninga
-Skriv de tre neste setningene
Utfordre 5 nye,
og avslør hvem som utfordret deg.

Grete utfordret meg i denne merkelige formen for tikken. Men jeg likte den. Den boka som lå nærmest meg her nede i kjelleren var en morsdagsbok, men den hadde ikke 123 sider, så jeg fant en vilkårlig utplukket i bokhylla. Det er tydeligvis en samling av flere forskjellige bøker fra Det Beste a/s og har blant anndet titler som Tid for helter og Den lange veien hjem.

jeg slår opp på side 123...
nåh.

:

Han slo ut med hendene. Biggers så forvirret på Jason. "Hvilken elv? Hvilke tømmerflåter?" "Han er i Oregon, sa Jason. "For svært lenge siden."

Det slår meg hvor like bøker kan være når han slår ut med hendene og hun satte seg ned med strikketøyet, eller han snudde seg mot henne og gatelyset gjenspeilte de dratte konturene hennes i halvmørket, eller hun fant fram såpestykket og tok et digert jafs, svelget, mens store bobler fløy ut av munnen hennes da hun lo og rapte.

Du kan vella. Bøker er løye.

Jeg er generelt sett imot personlige vendettaer som denne, men jeg har også et ambivalent forhold til det. Så jeg utfordrer de fem føsrte som leser dette (hvis det er så mange som fem som i det hele tatt leser dette.)

1,2,3,go!

Årets

2008-05-09T17:35:00.000-07:00

everything will be okay

in the end.

if it`s not okay,

it`s not the end.
(unknown)

2008-04-27T07:06:00.000-07:00

Mannen forteller til kompisen sin:

Jeg var ute i ørkenen og gikk, sant? Og så var det varmt og fælt. Og mens jeg gikk der, så kom det en løve ut fra intet! Jeg ble så redd, vettø, at jeg klatra opp i et tre for å komme vekk fra løva.

Kompisen: Men døh, as', det er jo ingen tre i ørkenen, da..

Mannen: Nei, men hva skulle jeg gjøre?!

Light up, light up

2008-04-21T13:22:00.000-07:00

as if you have a choice

Even if you cannot hear my voice

I'll be right beside you, dear

...

I can hardly speak

I understand why you can raise your voice to say..

...

Lovely.

La meg være...

2008-03-16T11:20:00.000-07:00

ung, så jeg fremdeles kan berøre tærne med hendene

pen, så jeg kan få et anerkjennende smil og nikk fra en fremmed

morsom, så jeg kan høre folks latter og vite at jeg var med på det

flink, så jeg kan bli minnet om at jeg kan noe

ydmyk, så jeg er forsiktig med ordene mine

modig, så jeg kan gå imellom to kranglende parter

klok, så jeg kan vite hva som gjorde at de ble uenige i begynnelsen

vis, så jeg kan være til hjelp for dem, og bruke det jeg lærte i den situasjonen

ærlig, alltid, i enhver sak, så jeg ikke foretrekker å lyve

tåpelig, så andre kan se at det er greit å være det også av og til

flau, så jeg kan lære av å gå på trynet

lavmælt, så jeg ikke skremmer kreativiteten

høyrøstet, så den våkner hvis den sover

forsiktig, så jeg ikke ødelegger noe

nevenyttig, så jeg kan hjelpe til med hva som helst

usikker, så jeg kan lene meg inntil andre som er sikrere

generøs, så jeg kan se at det lønner seg

dumdristig, så jeg kan bestige det fjellet som egentlig er for høyt for meg

redd, så jeg kan tåle tryggheten

nysgjerrig, så jeg finner ut av ting jeg ikke trodde jeg lurte på

elsket, så jeg kan utfolde meg og elske tilbake

syk, så jeg kan ha medfølelse med dem som er det mer enn meg

realistisk, så jeg vet at jeg aldri kommer til å oppnå perfeksjonisme

drømmende også, så jeg kan utvide grensene mine

meg, så jeg kan være noe for deg

din, så kan jeg være meg

Penger er rot.

2008-02-26T13:22:00.000-08:00

Ja, penger er en rot. Og et rot. Du kan velge.

Har man for mye av det, blir det rot. Har man for lite av det, blir det rot.

Enkelt og greit fordi man har lett for å shoppe seg ihjel dersom man har mye av det, og som igjen kan føre til at det blir et eneste rotehav hjemme, for du må jo nødvendigvis ha plass til alt du handler.

Og har man for lite av det, blir det mye rot i form av papirer (les: regninger) som ligger og slenger, som man utsetter til langt over betalingsfrist, og plutselig finner du ikke lenger din bærbare mac fordi den ligger på bunnen av regningsbunkene, og du orker ikke å tenke på at du skal betale regninger når magen romler og du plutselig kommer på at du ikke har spist på en uke.

Hva gjør man med penger?

Jeg er ikke dum. Det er greit nok et retorisk spørsmål, og det fins ufattelige mengder med svar på dette spørsmålet. Men spark i gang fantastien et lite øyeblikk her og se for deg:

Et byttesamfunn. Vi bytter! Du har en lampe jeg har lyst på, og jeg har en stol du har lyst på. La oss bytte? Eller du har en kjole jeg har lyst på, og jeg har en bukse du har lyst på. Skal vi bytte?

Penger er en rot til så mye rot at jeg av og til skulle ønske jeg ikke hadde noen. Da slapp jeg å ha dårlig samvittighet for alle de pengene jeg IKKE bruker på folk som har mye mer behov for det, og jeg slipper den dårlige gode samvittigheten når jeg blir stolt av å ha gitt de månedlige 175,- til Amnesty.

Og så, en ironisk ting, er når du vil betale den regninga, uten å si noe, for å være grei, og vedkommende reagerer med å bli sur. Som om vi skulle leve liveene våre helt alene, uten noen andre involvert. Sånt blir jeg bare sur på selv. Blurk.

Kanskje det er greit med penger. For hu trengte jo ingen stol hvis hu ikke hadde leselampen sin, for da hadde hun ikke lys til å lese, og jeg trengte ikke kjolen din når du fikk buksa mi, for det skulle liksom være et sett.

Well. Penger, dere. Et evig ømt tema, et evig brennende hett diskusjonsemne. Et evig rot. Blurk.